Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Et krafttak for Afrika?

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:3 » krefttak

Tidligere konkurransedirektør Egil Bakke stilte ovennevnte spørsmål i Aftenposten for 25. juli. Artikkelen gjaldt den nylig vedtatte gjeldssletting og -lettelse for land i den tredje verden.

[...] De utviklede land har gitt u-hjelp i mer enn 50 år. Det meste er gått til Afrika. Resultatet har hittil vært mer enn skuffende. Det er ikke bare det at u-hjelp ikke har hatt de ønskede virkninger. Det er grunner til å tro at den ofte har skadet de land som har mottatt den.
Gal teori
En grunn til det dårlige resultatet er at hovedtanken bak u-hjelpen var gal. Tanken var opprinnelig at de fattige, underutviklede land var fanget i en fattigdomsspiral. Deres inntektsnivå var så lavt at de ikke maktet å spare tilstrekkelig til å kunne finansiere investeringer som ville skape økonomisk vekst. Dette var det rådende syn da u-hjelpen startet for mer enn 50 år siden. En fremstående talsmann for denne teori var Gunnar Myrdal. Utviklingen har vist at teorien var gal. Fattige land har faktisk vært i stand til å finansiere de nødvendige investeringer ved hjelp av egen sparing, hvis bare forholdene ble lagt til rette for det. Dernest har det klart vist seg at dersom forholdene ikke lå til rette, vil kapitalgaver ikke føre til økonomisk fremgang. Årsakssammengen går den annen vei: Det er økonomisk fremgang som skaper kapital.
Politisering
En annen grunn, formodentlig hovedgrunnen, til at u-hjelpen for en stor del har slått feil, er at u-hjelpen systematisk har virket til å politisere det økonomiske liv i mottagerlandene. Den har gitt makt til politiske herskere som ofte hadde helt andre prioriteringer med hensyn til hvordan u-hjelpen skulle brukes, enn giverne hadde. Det har lenge vært klart at en avgjørende forutsetning for å skape vekst i et tilbakestående land, er at landet selv gjennomfører institusjonelle reformer som sikrer fred, etablerer rettssikkerhet og beskytter den private eiendomsrett. I svært mange av de land som i dag er av de fattigste, har lederne ikke ønsket å gjennomføre slike institusjonelle reformer, trolig fordi reformene i realiteten ville svekke deres makt, deres muligheter til fritt å belønne sine støttespillere. Til dels har nok også afrikanske politiske ledere motsatt seg foreslåtte reformer fordi reformene var i strid med deres ideologiske oppfatninger om betydningen av sentral økonomisk planlegging. Det kan dessuten ikke ses bort fra at hjelpen i stor grad direkte ble misbrukt til å berike dem som tilfeldigvis satt ved makten.
Systematisk feil*
Hvorfor skulle det krafttak for Afrika som nå varsles, lykkes når det ikke har lykkes tidligere? Ett svar er at nu skal vi virkelig satse, ikke bare ofre noen slanter. Denne forklaring er gal. I realiteten har det vært satset betydelig. I løpet av de siste 50 år har kapitaloverføringene til Afrika, målt i dagens pengeverdi, beløpt seg til nærmere 600 milliarder dollar. Det er dessuten både teoretiske og erfaringsmessige grunner til å advare mot troen på store planer. Utopisk sosial ingeniørkunst, som Karl Popper kaller det, slår systematisk feil. Dette betyr ikke at intet kan gjøres. Det er mye som tyder på at de utviklede land kan bidra til å lette Afrikas vekstproblemer. Men da må den tradisjonelle u-hjelp-tenkemåten legges bort.
Gjeldssletting, som mange går inn for, vil formodentlig under alle omstendigheter være et marginalt tiltak. På lang sikt kan det skade. Tiltaket sender ut gale signaler. Det sier i klartekst at låneopptak er ikke noe å bekymre seg for. Det er ikke nødvendig at lånene blir brukt til lønnsomme investeringer. Går det galt vil gjelden bli ettergitt.

Joda, det er interessante teorier Bakke lufter, teorier man kanskje bør være temmelig mett for å kunne svelge. Den egentlige agenda for artikkelen er naturligvis å argumentere for deregulering og full frihandel. De logiske konsekvensene av frihandel ser imidlertid ut til å være at de eneste som kan tillate seg tiltak for å beskytte egen næring, proteksjonisme, er de aller største som uansett bestemmer spillet. Resten av oss skal visst også i fremtiden betale de rikes regning. Vel bekomme!

Kanskje det var 'kvelertak på Afrika' Bakke mente?

Det er færre kriger enn på lenge mente Thorvald Stoltenberg, president i Norges Røde Kors, 30. juli:

Det er lett å lage elendighetsvarsler fra det afrikanske kontinent, med aidstall, sult-, krig- og korrupsjonseksempler. Samtidig er det altfor lett å overse det positive som skjer.

Partsinnlegget åpnet slik:

Det er færre kriger enn på lenge, i stadig flere land organiseres valg og utdanningssituasjonen er bedret. I debatten om bistand har mange erklært mesteparten av de siste 50 års bistand for mislykket, og framtidig bistand levnes lite håp fordi lederskapet i mange afrikanske land i liten grad er tuftet på demokratiske tradisjoner. Analysen er at utvikling må skje innenfra. Det er selvsagt riktig. Samtidig må ikke en slik erkjennelse føre til ansvarsfraskrivelse. Når alle de politiske og historiske forklaringene er lagt til side, står vi igjen med en nå-situasjon der sykdom, fattigdom og naturkatastrofer gjør afrikanske samfunn altfor sårbare. Det er både et internasjonalt ansvar og i åpenbar egeninteresse for verdenssamfunnet å bidra til stabilitet og positiv utvikling på verdens eldste kontinent.

* Mal apropos systemfeil: Jannicke Systad Jacobsen ble sitert som følger:

Jon Blunds DDR-idyll ble etter hvert ganske insisterende

Kilde: Trude Lorentzen i Dagbladets Magasin for 23. juli (2005).

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no