Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

1914 :: Norges forrige hundreårsjubileum

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:3 » juli

Under overskriften Norges forrige hundreårsjubileum publiserte cand.philol. Yngve Leonhardsen, filosof og Oslo-omviser, en ganske så utrolig artikkel i Aftenposten 3. juli (2005). Hold deg fast:

Forrige gang Norge feiret hundre år ble kreftene satt inn på ett sted. Til ekkoet fra de store verdensutstillinger i tiårene forut, samlet stat og kommune seg om hovedstaden og rigget opp "Norges Jubilæumsutstilling 1914" på Frogner. Ti år før Gustav Vigeland begynte på sitt livsverk sto det en hel liten by av utstillingshus og -haller der den viden kjente parken nå ligger. På tusenvis av kvadratmeter utfoldet norsk industri og landbruk sine maskiner og produkter. Det var kunsthall og sangerhall og det utvandrede Norge hadde sin egen hall. Det var mønsterbruk, småbruk, kirke og tårnrestaurant. Utstillingen hadde også en sjøfartsfilial. Den lå på Skarpsno, bevoktet av et digert fyr, og opp til Frogner gikk en egen jernbanelinje. Tanken hadde først vært å arrangere en allskandinavisk mønstring, med det for øye å oppvise Norges industrielle og kulturelle nivå og den unge statens jevnbyrdighet med de nordiske naboer. Da Sverige og Danmark takket nei, ble Frognerjordene og Frognerkilen helt og holdent viet en manifestasjon av norsk teknikk, norsk kultur og norske verdier.
Hovedattraksjon og sensasjon
Utstillingskomiteen understreket til stadighet at hundreårsmarkeringen skulle fremstå som verdig og seriøs. De anselige hallene rundt Frognerdammene ble reist i streng jugendstil, og det hele skulle inngi tilskueren en andektighet i møte med nasjonens industrielle landvinninger og kulturelle oppgradering. Men en utstilling i slikt format var utenkelig uten også en fornøyelsesavdeling. Komiteen likte det ikke, men for å få budsjettet i balanse måtte man tekkes allmuen. Derfor hyret man den kjente underholdningsagent Benno Singer og lot ham disponere arealets nordøstre hjørne, området mellom dagens Frogner stadion og hovedinngangen til Vigelandsparken, der tennisbanen nå ligger. Her bygde han karuseller, berg-og-dalbane, litteputt-tog, Huset med forviklinger, pantomimeteater – og en ekte Kongolandsby. I Singers hjørne finner vi nok også svaret på hvordan det var mulig å trekke nesten halvannen million besøkere til Norgesjubileet for drøye nitti år siden.
...
Det var en del av datidens underholdningspraksis å la afrikanere opptre på tivoli eller utstilles i grupper, i såkalte kongolandsbyer. Afrikanerne på Frogner var riktignok ikke fra Kongo, de var fra Senegal i Vest-Afrika, og engasjert av agent Singer som dennes trumfkort til feiringen av Norges grunnlovs hundreårsjubileum. Arrangementskomiteens alvorlige mænd, derimot, ville dempe fornøyelsesavadelingens betydning og plasserte den bak et naturlig høydedrag saaledes at den (...) ikke virket sammen med og ødela det egentlige utstillingsanlæg. Men skal vi tro generalsekretær Brinchmann, var ikke negrene i Kongolandsbyen, som var placert i et særskilt indgjærdet avlukke på Fornøyelsesavdelingens nordøstre hjørne, noen stor trussel. De ...

... var derimot et meget stilfærdig folkefærd, der (...) dannet et billede av sport, lek, adspredelser, danse og haandverk i deres hjemland, i den grad troverdig gjengit, at de besøkende for en tid maa føle sig hensat i det mørkeste land i Afrika.

Negere, men ikke samer
"Kongolandsbyen" var ledet av en høvding fra Dakar og satt sammen av medlemmer fra 10 forskjellige stammer. Det forundret da også publikum og presse at de svarte så så forskjellige ut. På det meste talte innhegningen 80 individer, og journalistene første ivrig protokoll over de utstiltes rasemerker. I utstillingens håndbok opplyses det at landsbyen har sin egen moské og en muhammedansk skole. Sammen med senegaleserne fikk også den islamske religion reservatkarakter, og dens utførelse ble redusert til et underholdningsnummer. Det hører til historien at komitemedlemmene også hadde planlagt å stille ut samer, men etter betenkning fra direktør Oppegaard, ble denne ideen frafalt:

Tanken om at la stemmeberettigede norske borgere fremvises for penge, er for usmakelig. Vi har derfor sløyfet denne del, og til gjengjeld gjort negerlandsbyen til en praktfull attraksjon, meget større end fra først av tænkt.

I Europa ellers, og spesielt hos kolonimaktene, tjente såkalte kongolandsbyer også som et slags legitimeringsdokument for kolonialismen. Å stille ut usiviliserte folkeslag skulle begrunne den sivilisatoriske gevinst disse folk ville heve som følge av det europeiske koloniale initiativ. Å hevde Norges plass i det moderne Europa var en klar motivasjon for jubileumsutstillingen. Også Kongolandsbyen kunne nok bygge opp under utstillingens intensjonsprogram: Ved å stille ut disse afrikanerne, som i datidens øyne jo hadde et stykke igjen, fikk man mer enn synliggjort Norges medlemskap i den europeiske klubb: Dette deltagermotivet ble understreket på flere måter. Hele hovedutstillingen var jo drapert i jugend, den rådende stilgenre i datidens Europa og belle epoques estetiske signatur. Dagsposten så seg i den anledning nvdt til å advare mot provinsielt sneversyn, og roste arkitekt Bulls bygninger, som ved sin internasjonale klassiske stil selvfølgelig skar vore patentnorske sæterhyttekarer i øynene. Det offisielle Norge var på høyden, kunne avisen forsikre, derom ingen tvil.
Blandet mottagelse
Avisenes meninger om Kongolandsbyen varierte: Ifølge Aftenposten var innslaget overmaate morsomt. Urd, tidsskrift for hjem og kvinnesak, var ikke enig: Et av de uskjønneste skuespil vi har set for vore øyne, kunne journalisten konstatere. En kan bli hjertesyk av at se og høre, og vi forlater de sortes landsby besjælet av en glad følelse: Det er deilig at vi er hvite, hvite...! Utstillingsavisen mente å finne hos afrikanerne en blanding av tropisk vildskap og europæisk last. De "vilde" har altså først og fremst lastet ned det fordervelige ved sivilisasjonen, og man kunne få ...

... frysningsfornemmelser, naar man om aftenen ser norske unge piker, smilende og dumt uskyldige, mate en slik glisende fyr med chokolade og lære ham paa norsk, at det heter "godt". Det er let at se hvem fyren helst vil fortære, pikerne eller chokoladen.

Haugesunds Avis hadde i fornøyelsesparkens sted og på vegne av "det norske folks smak og kultur" ønsket seg et ...

... friluftsteater med stort, nationalt , et festlig og broket repertoire (...) Og hva faar vi i stedet? "Bergbane" og en bande grisete, tiggende danselabaner nede fra febersumpene i Zulu, Jo, vi takker, vi betakker oss paa forhaand.

De 80 senegaleserne var allerede før ankomst plassert i underholdningskategorien Kongolandsby, men av Haugesundsavisen blir de automatisk hensatt til Zululand, et område som for mange nordmenn var synonymt med Afrika. Denne koblingen skyldtes nok først og fremst den betydelige norske misjonen i regionen, en virksomhet som for øvrig rekrutterte særlig mange fra sørvestlandet. Avisen kan ikke ha hatt særlig tiltro til misjonærenes gjerning. Uforbederlige danselabaner skulle ikke få besudle Norges verdige nasjonale markering. Fri rytmisk respons var vanskelig å forholde seg til for stokkbente journalister, og dansenumrene bak landsbygjerdet ble fordøyet med advarselblandet fryd. Det var om å gjøre at fornøyelsesparken ikke skulle generere høystemte og seriøse preg ved det egentlige utstillingsanlæg.
Speile integritet
Målet med en egentlige utstillingen var, ifølge Morgenbladet, ...

... at faa idélagt hvilke fremskridt vi har gjort paa livsvirksomheternes forskjellige omraader i løpet av de hundrede aar det norske folk har arbeidet under frihetens velsignelser. Det er vor utviklingsdyktighet i hundrede aar som skal staa sin prøve.

Fremskrittene siden 1814 og lovfestningen av universelle frihets- og likhetsidealer virker heller små, ser vi på senegalesernes statur i Frognerparken av 1914. Håndboken til utstillingen opplyser, som om kommenterte den akkurat det, at ved siden av Kongolandsbyen ligger Tanagratheateret, et dukketheater hvor voksne skuespillere spiller dukkekomedie; ved et sindrigt arrangement av speile formindskes de opptrædende til levende dukker. Over kongolandsbyens gjerde kunne det norske publikum speile sin integritet som et fritt og uavhengig folk med en hundre år gammel grunnlov i en nyvunnet selvstendig stat.
Benno Singer og hans "European Attractions Ltd." tjente godt på fornøyelsesparken, så godt at man glemte norske stengetidsbestemmelser og holdt opp i pinsen. Singer forbrøt seg mot en helligdagsforordning fra 1735 og vakte bestyrtelse hos besteborgerskapet. Politimester Beichman ble varslet og denne fastslo at siden vore theatre og andre mer høytliggende forlystelsessteder tar hensyn til (stengetidsbestemmelsen), må den ogsaa gjelde for negre og karuseller.
Det er siden 1905 og 1914 gjort betydelig fremskritt på livsvirksomheternes områder her til lands. Med 1905-jubileet skal Norge fremstå som inkluderende hjemmebane og som ydmyk verdensborger. Årets arrangementskomité har i en undersøkelse nylig kartlagt nordmenns selvbilde og holdninger hundre år etter unionsoppløsningen: "Vi elsker innvandrere, men misliker innvandringen", fastslår undersøkelsen, "vi vil ha mangfold, men norsk livsstil. Vi møter oss selv skikkelig i døren".
...

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no