Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Glemte Danmark

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:2 » juni

Jan E. Hansen publiserte nok en interessant kommentar om unionsoppløsningen, søndag 12. juni 2005. Han spurte:

... hva var det som foregikk i Norge gjennom de 91 årene da unionen med Sverige aldri trengte inn i norsk kulturliv? Jo, man knyttet tettere forbindelser til Danmark.
...
Frigjøringen fra Sverige, som ga Norge egen utenrikstjeneste, egen forsvarskommando og eget kongehus, bragte altså 91 års union med Sverige – og 364 års union med Danmark – til opphør. Hurra! Men jeg har derfor hele uken gått og savnet den danske dimensjon i fortolkningene av norsk unions- og selvstendighetshistorie.
...
Men akkurat på samme måte opplevde Norge at Danmark etter 1814 ble landets nærmeste omgangsfelle og kulturkontakt, og at dette forholdet vedvarte gjennom hele unionstiden i det svensk-norske Norge – ja, det ble ikke svekket før lenge etter unionsoppløsningen.
Dette vesentlige aspektet har manglet i feiringen, i festtalene, i forskernes kronikker: For hva var det som foregikk i Norge gjennom de 91 årene da unionen med Sverige aldri trengte inn i norsk kulturliv? Jo, man knyttet tettere forbindelser til Danmark. Hva var det Norges nasjonale oppblomstring livnærte seg av under svensketiden, når det ikke var av samkvem med svenskene? Jo, man fortsatte å pleie og etablere norske holdepunkter i Danmark. Og hvilket vindu holdt Norge åpent mot verden når man ikke ville speide i vinkel via det svenske? Selvsagt: Både mennesker og idéer fløt mellom Norge og Europa via København.
Da den danske kong Frederik VI, til sin store sorg, måtte avstå Norge i 1814, fordi han så uklokt hadde utfordret England og Sverige under Napoleonskrigene, førte det Norge nokså direkte inn i unionen med Sverige. Selv den nye grunnloven reiste ikke noe bolverk mot dette. Slik sett var det heller ikke på noe tidspunkt Norge som løsrev seg fra Danmark i 1814. Nervetrådene ble ikke revet over.
Den samme kong Frederik hadde i 1811, riktignok noe motstrebende, latt Norge opprette sitt universitet, Det Kongelige Frederiks, i Christiania, hvor hans forgjenger, kong Christian IV, hadde grunnlagt den nye dansk-norske provinshovedstad nesten 200 år tidligere. Om det fantes en norsk forbitrelse over danskestyret, fantes det også en avhengighet, en følelse hos mange kulturbærere av å stå i naturlig åndsfellesskap med danskene, endog i gjeld til dem.
...
Det norske skriftspråk var preget av dansk, norske embetsmenn og akademikere var utdannet i København gjennom generasjoner, dobbeltmonarkiet hadde en felleslitteratur hvor norske diktere som Holberg eller Wessel gjorde seg gjeldende i Danmark, mens danske diktere som Kingo eller Brorson ble trygt innlemmet i norsk salme-skatt. Gjensidighetene var symbiotiske og forble det gjennom hele 1800-tallet, på tross av unionen med Sverige, kanskje også på grunn av den. H.C. Andersen, som godt kunne le av norsk ubehøvlethet, følte at han kom hjem til sitt morsmål når han møtte nordmenn i utlandet, mens svenskene, dem forsto han knapt. Henrik Ibsen la aldri skjul på at hans tilknytning til Danmark og dansk kulturliv bunnet i en dyp slektskapsfølelse. Hans skuffelse over at Norge ikke kom danskene til unnsetning i den dansk-tyske krig i 1864, fulgte dikteren gjennom alle år i eksil.
Ikke bare Ibsens skuespill, men størstedelen av Norges nasjonallitteratur utkom på danske forlag, ikke på norske, men altså heller ikke på svenske. København var i mange henseender Norges kulturelle hovedstad, i hvert fall den litterære, selv under unionen med Sverige – og i flere år etter 1905. Demonstrativt sto det på Amalie Skrams gravsten, etter hennes eget ønske, på Bispebjerg kirkegård: "Dansk Borger, dansk Undersaat og dansk Forfatter."

Post Script!

* I Aftenposten for 8. mai 2006, kunne vi lese:

8. mai 1821 ble adelens offisielle posisjon, i form av privilegier og anerkjennelse av deres titler, avskaffet av Stortinget – i strid med kong Karl Johans ønske. Allerede i Grunnloven av 1814 ble det forbudt å opprette nye grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser i Norge. De betitlede beholdt den norske anerkjennelsen av sine titler til de døde. Siden så godt som alle norske adelige var utenlandske, fortrinnsvis danske, adelsmenn, endret den norske adelsloven ikke noe på deres adelsskaps offisielle stilling i det landet de hadde mottatt det. I Danmark ble adelens privilegier opphevet i 5. juni grunnloven i 1849; i 1919 ble lenene fri eiendom. De 150 årene adelskapet varte i Norge, var det bare blitt opprettet to grevskap, Jarlsberg og Larvik i Vestfold, og ett baroni, Rosendal i Hardanger.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no