Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? (.)(.)

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:2 » (Johan Harstad, 2005)

Nok en bok om et sensitivt ungt stavangersinn som krakelerer, tenkte jeg. Men på side 106 sperret jeg øynene opp: Forfatteren Harstad hadde skrevet inn Steve Martins rollefigur Harris Telemacher fra filmen L.A. Story (Mick Jackson, 1991). Harris er værdame i programposten Wicked Weather, en lettere hysterisk programpost han begynner å bli lettere trett av. I Harstads bok siteres Martin for replikken:

Let us just say I was deeply unhappy, but I didn't know it, because I was so happy all the time.

Og da våknet Åge! Ikke bare ble jeg genuint interessert i misère og lidelse i løpet av 2004, men L.A. Story var også den første Steve Martin-film jeg maktet å se i sin helhet.

Livet er gått litt i stå for den på overflaten vellykkede Telemacher. I ett av mange desperate øyeblikk opplever han at en elektronisk informasjonstavle ved motorveien gir ham meldinger, og etter hvert spiller en rolle i filmen. OK, det høres litt cracked ut, men det fungerer helt utmerket i filmfortellingen. I en annen scene kjører han bil på nabobesøk, drøye 20 meter (Hey, this is L.A.!). Vel inne forteller han venninnen:

If I had tits I would grab them all the time!

Ikke verdens dypeste formulering, det der, men kanskje likevel allmenngyldig nok for omtrent 50% av befolkningens tankegang? L.A. Story var vel for øvrig første gang jeg hadde gleden av å se den senere så kjente Sarah Jessica Parker, i rollen som SanDeE* (That's capital S, small a and n, capital D, small e and capital E – with an Asterix to it!).* Hun tolker enervervende roller på en overbevisende måte, Parker, og med mye tilstedeværelse.

Men egentlig var det vel Harstads rollefigur Mattias dette skulle handle om:

Men nå lot vi som om vi elsket hverandre, og jeg holdt rundt Helle på dekk, mekanisk grep rundt livet hennes, og jeg tenkte på alle andre ting. La lekene begynne. All you need is love.

Hovedpersonen lengter både etter rampelyset òg å bli usynlig, en nummer to i verden, eller på månen, en Buzz Aldrin. Han kapsler seg inn og kommer sjelden ut:

Tror jeg tenkte på Buzz Aldrin, de første skrittene han hadde tatt i Stillhetens Hav for tretti år siden, han hadde ikke hatt dårlig vær, hadde ikke hatt vær i det hele tatt, det hadde stått helt stille, ingen atmosfære, ikke en dråpe vann, og fotsporene han etterlot seg i månestøvet, i basalten, kom til å bli stående i millioner av år, kanskje lenger enn oss alle. Mine fotspor ble vasket vekk for hvert nye skritt jeg tok, og ikke engang all verdens indianere ville være i stand til å finne frem til meg i dette kaoset.

20. juli 1969: Menneske på månen

Selv var jeg vel snart ti år gammel da jeg fikk lov til å være oppe om kvelden for å se månelandingen på tv, søndag 20. juli 1969. Tror vi bodde på Steinhaugen/professorhaugen den sommeren, og kaos var etter hvert et godt internalisert begrep, om enn ennå ikke så formulert. Her er flere selvbiografisk valgte øyeblikksbilder:

... sa det til henne, at hun måtte vente, at de alle måtte vente, for jeg kom tilbake, klart jeg gjorde, jeg kom tilbake til dem alle, måtte bare hente meg inn først, jeg måtte bare få tenke meg litt om, for alt hadde gått så fort de siste månedene, det siste året, spolt seg frem i videospilleren, og nå hadde båndet satt seg fullstendig fast. Båndvase. Nyttet ikke å dra det ut, ta tak og dra til. Hele maskinen måtte åpnes, forsiktig, og båndet måtte vikles ut med kulepenn eller blyant, spoles varsomt inn igjen på kassetten, settes inn igjen og kjøres påå ny. Jeg trengte overhaling, rensekassett.

Mattias er ute og sykler. Han havner i Gjógv på Færøyene og er noe sensitiv:

... og like etter sto han inne i stuen. Jeg lå med ryggen til, kunne ikke se ham, men jeg visste at han var der, merket det på trykket, som om den plassen kroppen hans opptok, fikk luften til å presse seg lenger inn i rommet.

Det er vel mye indre og ytre vær der ute i vest. Som F insisterte på sist vår: Det går over! Og vår Mattias kommer da også ut av det så smått om senn:

... Lenge. Mye.
Men nå?
Jeg vet ikke. Det hadde begynt å gli over.
Noen hadde begynt å sparkle meg, legge ny tapet over den gamle strien.
Jeg var under oppussing.
[...]
Jeg tror bare jeg gikk litt i stykker.
[...]
Ingen vet hvor Herren hopper, veiene er uransakelige som rushtrafikk i Roma.

Når Mattias etter hvert friskner til og får noe distanse til sin egen sykdomsrolle, får han en søt vinkling på sin psykoseaktige tilstand:

Vi som bare ser verden i vinkel? Var det ikke det Havstein hadde kalt oss en gang da jeg spurte ham hva som feilte oss? For den med en alternativ virkelighetsforståelse finnes det friheter du aldri får. Den sinnsykes privilegium, fordi han ikke vet hva han gjør. Vi hadde snakket om det en gang. At vi ikke kunne lastes for våre handlinger, for ideene våre, på samme måte som de andre. At vi var Guds merkeligste små skapninger.

Tre mpeg-er fra Apollo 11-ferden:

  1. Neil Armstrong stiger ned på månen
  2. Jorden sett fra månen
  3. Demonstrasjon av datamaskinen om bord på Apollo 11

På månen ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no