Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Gjennom skallet

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:2 » juni

David Klass' bok Du kjenner meg ikke var nok en ung roman. Denne gang følger vi John, og hvordan han bryter ut av barndommens indre verden av forestillinger og ut i det fysiske handlingsrommet. Starten av boken er nærmest nihilistisk, hvor John benekter flest mulig av de kjente forestillinger om relasjoner mellom barn og barn og voksne. Blant hans mange noe distansert relasjoner, er forholdet til musikklæreren sentralt:

Det er fascinerende, Steenwilly, men kanskje du burde holde det for deg selv. Jeg ønsker ikke å høre om barndommen din. Du tror jeg er en slags beslektet sjel, men det er jeg ikke. Du kjenner meg ikke i det hele tatt.
[...]
Så du er sprø. Neste spørsmål: Hvorfor må jeg svi for din skrantende psyke?

Mye av handlingen kretser rundt musikkrommet på skolen, og kjærligheten. Her fra en indre dialog under en date med klassens vakreste pike, Glory Halleluja:

Gloria, jeg er redd du mangler kunnskap om hvor langt locoskalaen for foreldre faktisk strekker seg. Hvis du kunne tenke deg å komme hjem til mitt hus som ikke er et hus, og tilbringe noen timer med mannen som ikke er faren min, ville du kanskje re-estimere – hva nå det betyr – din oppfatning av moren og faren din.

Som antydet i strofen foran, er det ikke spesielt fredelig og harmonisk oppvekst vår John gjennomlever. Hos John skildres kontroll av forholdet mellom den indre og ytre verden som indre monolog, og kontrollen skjer ved hjelp av spesiell mekanisme. Her fra en helerirunde med stefaren, hvor John er innelåst baki lastebilen sammen med tjuegodset, som rører på seg:

Man skulle kanskje tro at utsikten til å bli knust av elvarer ville være så skremmende at den opptok alle mine tanker under denne kjøreturen. Men den lille fyren i svingstolen som styrer spakene i hjernen min er en så dyktig feiging at han uten problemer kan håndtere to, eller til og med tre, uhyggelige tanker på én gang.

En gang unnlater den lille fyren i svingstolen å kontrollere hva som er slipper ut av munnen på John, og i kapitlet Overkommandoen får han en formaning av undervisningsinspektøren på vei til rektor:

" [...] På femtitallet, da jeg gikk på skolen, hadde vi respekt. Vi trodde på Gud, og vi visste at han kunne se oss. Vi hadde en virkelig fiende i det kommunistiske Russland, som hadde rakettene sine siktet inn på dørmattene foran de velholdte hjemmene våre. Og selv om vi danset til Elvis og kom for sent hjem innimellom, visste vi at foreldrene våre egentlig hadde rett hele tiden, så vi hørte på dem og gjorde som de sa."
Vi nærmer oss rektors kontor i første etasje. Skoleklokka har ringt, og lærere og elever strømmer ut i gangen, men de viker til begge sider ved synet av oss for å gi Kessler fri bane. De glaner på meg, der jeg blir slept av gårde, slik man stirrer på et dyr som blir ført til slakterbenken.
"Så kom sekstitallet med all sin energi og galskap," fortsetter Kessler. "Jeg likte ikke de der hippiene og yippiene, men jeg respekterte dem. De trodde i det minste på noe. Jeg hadde mye mindre respekt for disko-huene på syttitallet med sine glorete bukser og vester, for ikke å snakke om de overfladiske, materialistiske jappeoppkomlingene på åttitallet, men jeg kunne tross alt leve med dem.
Men deg og din generasjon forakter jeg av hele mitt hjerte. Kanskje det er fordi jeg er en gammel mann nå, og nærmer meg pensjonsalderen, men det står klart for meg at det har vært en markant nedadgående spiral i løpet av min levetid når det gjelder moral og verdier og alt jeg holder kjært. Og du og dine representerer bunnen av spiralen. Dere har sunket så dypt som jeg orker å se Amerikas ungdom synke. Musikken dere danser til, er blottet for alt som er vakkert, og tekstene er blottet for humor og vidd. Tenåringsidolene deres er patetiske. Dere eier ingen kjærlighet til foreldre, fedreland eller Gud. Dere er den verste yngelen en stolt nasjon kan fostre, og jeg forakter dere alle som én, og særlig deg."
I virkeligheten fremsier selvfølgelig ikke Kessler denne talen høyt. Men jeg tror han tenker den mens hælene hans klikker mot det polerte gulvet på antiskolen. Alt han sier til meg idet vi nærmer oss rektors kontor, er: "Jeg håper du er stolt av deg selv."

Dette må da være Sokrates om igjen, igjen: Både referansen til stønnet over ungdommens fordervelse og distansen mellom virkelighet og avbildningen av den.

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no