Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Fremmede svensker « 1905

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:2 » juni

4. juni (2005) var Dagbladets Magasinet viet Sverige og svensker (det er 100 år siden vi skilte lag, hvis noe har kunnet glemme dét). Bjørn Olav Jahr skrev i en artikkel om egenskaper svensker kan ha, men ikke vi:

– Historien forklarer alt, sier bedriftsrådgiver Johan Munthe. Han utvandret fra Norge til Sverige for 35 år siden, og har de ti siste åra kurset nordmenn om svensker og svensker om nordmenn gjennom ... sitt selskap Noretko AB. Han peker på at det er langt større forskjell på svensker og nordmenn enn vi her hjemme liker å tro.
– Sverige har vært en stormakt, både militært, politisk og industrielt, og de har gjennom flere hundre år bygd opp et gjennomorganisert samfunn. Det er viktige suksessfaktorer, sier Munthe.
For lenge, lenge siden kontrollerte da også svenskene Finland, en rekke provinser i det nordlige Tyskland samt Estland, Litauen og Latvia. Sverige var en stormakt. Og landets store hærfører, Gustav Adolf, var sulten på enda mer. Han forregnet seg imidlertid, og etter hvert mistet svenskene stadig mer land. Likevel, vårt broderfolk hadde allerede på 1600-tallet gitt impulser og fått impulser fra en større verden – og de hadde knyttet til seg viktige kontakter.

12. juli (2005) kommenterte Aftenpostens utenriksredaktør Nils Morten Udgaard en nylig utkommen bok om utenriksdepartementets historie, Aktiv og avventende : utenrikstjenestens liv 1905-2005, ført i pennen av Iver B. Neumann og Halvard Leira. Udgaard avsluttet slik:

Diplomatene kom tradisjonelt fra et adelssjikt som stort sett manglet på norsk side. Og her er vi fremdeles spesielle. En ambassadør som har sans for tradisjoner og ikler seg den klassiske diplomatuniformen ved et ærend til statsoverhodet, blir hengt ut som et fossil – mens ambassadøren som trekker i bunad, blir hyllet som en nasjonalhelt. Mangelen på tradisjon gjorde utdannelse dobbelt viktig i Norge. Først var nesten alle jurister, men så ble det åpninger, spesielt for handelens folk. Høyres mangeårige leder, J.C Hambro, hentet da frem sin sarkasme og omtale denne "stab av unge menn, hvorav enkelte har handelsskole og enkelte har middelskole og enkelte bare har danseskole".

Under overskriften Europas grense? kom Gudleiv Forr inn på temaet tidlige kilder til begrepet 'fremmed', Dagbladet 25. juni 2005:

Det var greske intellektuelle som først utviklet et begrep om europeere i motsetning til asiater, som et skille mellom oss og dem, skriver historikeren Jacques Le Goff i sin bok The Birth of Europe. Han minner om at historiefagets far, Herodot, har clash of civilisations som tema i sine bøker, mens Aristoteles skriver at europeerne var modige, men aggressive og krigerske, og asiatene var kloke og kultiverte, men så fredsæle at det var på nippet til mangel på tiltakslyst. Europeerne elsket sin frihet, og den var de rede til å slåss for og om nødvendig dø, mens asiatene var tilfreds med å godta underkastelse i bytte for velstand og ro.
Det er rent mye vann i Middelhavet siden den greske antikken, og forestillingene om hva som hørte sammen og hva som tilhørte de andre har bølget fram og tilbake gjennom de ekspansive hellenistiske og romerske verdensrikene til den kristne tid da den samme religion ble dyrket like intenst i Egypts klostre som i de irske, i kirkene i Konstantinopel som i Rom. Det var først med oppkomsten av islam at den gresk-romerske enhet ble brutt da den afrikanske kristenhet ble oversvømmet av muslimene og Frankerriket stanset dem med oppbud av sine ytterste krefter.
Med den muslimske erobring av Konstantinopel i 1453, ble for alvor en grense mellom Europa og Asia satt ved Bosporos, og så seint som under Napoleonskrigene kunne den østerrikske stasmann og diplomat Metternich si at Asia begynner like utenfor Wien. Slik understrekes at grensen mellom Europa og Asia egentlig ikke finnes. Den har vært en kulturell forestilling, ikke et fysisk skille.

Søndag 19. juni (2005) ble Jean-Paul Sartre portrettert i Aftenposten, i anledning 100-årsdagen for hans fødsel den 21. Bjørn Brøyer skrev:

– Jeg har hverken trodd på Gud eller på helvete, men nå vet jeg i alle fall at helvete finnes, utbrøt en gammel mann som hadde sittet tre år i Sachsenhausen.
Hvordan er helvete? Jean-Paul Sartre presenterer helvete i sitt berømte skuespill For lukkede dører.* Fjernsynsteatret viste stykket tidlig på 1960-tallet, det sitter ennå i mange som fikk se det. Her er ingen Gud, mennesket er alene, de er sine egne herskere og bødler. Sartres helvete er et hvitt rom med mennesker som var dømt til å måtte være sammen i det golde, lukkede rom i all evighet. Helvete, det er de andre! sier en av stykkets hovedpersoner. Det dreier seg om livsløgneren Garcin som i hele sitt liv har fornektet sin egen og andres frihet og derfor har havnet i helvete.

* Hege Duckert kalte stykket for Stengte dører i Dagbladet for 6. mai 2006. Kanskje det ikke finnes en fast norsk tittel på stykket?

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no