Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Dovre » 1814

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:2 » juni

For undertegnede har Dovre lenge vært et noe uklart, Eidsvoll-orientert begrep. Under overskriften Nasjonalfjellet Dovre – myte og symbol skrev Gro Steinsland, professor ved Universitetet i Oslo, om Dovre som nasjonalt symbol (Aftenposten, 18. juni 2005). Innledningsvis kunne vi lese:

Det urokkelige. "Enig og tro til Dovre faller", sa fedrene på Eidsvoll i 1814, for å hedre landet, delt i det nordenfjeldske og det søndenfjeldske av Dovre. Forestillingene om fjellet midt i Norge strekker seg fra urgamle sagn og høvdingemyter til Peer Gynts opphold i Dovregubbens hall, skildret av Ibsen og Grieg.

Professor Steinslands videre utlegning rommet blant annet følgende partier:

NASJONALT SYMBOL. Dovrefjell inntar en plass i vår kulturhistorie som nasjonalt samlingsmerke og identitetsmerke. Dovre er sentral i den eldste myten om landet Norge og nordmennenes opprinnelse, i mytene om konge- og jarleslektenes opphav, i mytene om heltens innvielse, i middelalderens pilegrimstrafikk mot Nidaros. Dovre fyller en betydelig plass i litteratur, billedkunst og musikk. Begynner man først å grave i Dovrefjells historie som nasjonalt symbol, blir man slått av forundring. Hvordan kan det ha seg at et fjellområde kan ha en slik symbolsk betydning?
Skapelsesmyten
I de eldste lagene av vår kulturhistorie oppsto myter om landet Norge og de nordiske folkenes opprinnelse. Lengst i nord, der snø og is og kulde rår, bodde det en jotunkonge med to sønner, Nor og Gor, og en datter Goe. En dag ble Goe borte, de to brødrene dro av sted for å lete etter henne. Med ski og skip oppdaget de landet og delte det mellom seg. Nor fikk innlandet og kalte det Norge, broren fikk øyene. I mellomtiden hadde Goe slått seg ned på Opplandene sammen med en kar som kalte seg Rolf fra Berg, sønn av jotnen Svade i Dovrefjell. Fra disse urfolkene nedstammer nordmennene, ifølge myten.
Opphavsmyter
[...]
Dovrefjell ble i mytene og eventyrene åstedet for innvielse av helter, her fikk høvding- og kongssønner prøve krefter, erverve kunnskaper, her møtte de kvinnen fra fjellet. En hel rekke av nordiske lederskikkelser har gjennomgått en prøvetid, en initiasjon, på Dovrefjell. Når Harald Hårfagre kalles for Harald Dovrefostre, hører det til samme mytemønster. Som ung ble Harald fostret og opplært av en jotun i Dovre, heter det.
Rikssamlingsmyten og samefolket
Også i rikssamlingsmyten spiller Dovre en viktig rolle. Harald Hårfagre hadde innlemmet landsdel etter landsdel i sitt samlingsrike og beseglet det med ekteskap, til sist gjensto bare samene. Snorre forteller i Heimskringla om Haralds møte med samekvinnen Snøfrid julenatten ved gården Tofte ved foten av Dovrefjell. Harald ble som besatt av denne kvinnen. En romantisk historie vevet inn i en gammel historiebok? Mye mer enn det. Det er en riksdannelsesmyte. Her inngår det norrøne og det samiske folket på fredelig vis en allianse som får rikspolitiske konsekvenser. Snøfrid ble Haralds ektemake. Navnet hennes gir assosiasjoner til Snøhetta. Friðr er et eldgammelt religiøst begrep som betyr fred og fruktbarhet. Snøfrid kom til å skjenke kongen fire sønner. Det som har fått liten oppmerksomhet, er at det er fra samekvinnen Snøfrid at den norske kongerekken føres videre fra og med Harald Hårdråde, Snøfrids oldebarn.*
I vikingtidens mytologiske verdensbilde var det jotnene, ikke gudene, som hadde råderetten i fjellet. Jotnene var kloke, de satt inne med kunnskaper som guder og mennesker hadde bruk for. Men dette farlige "annerledeslandet" var en ressurs som måtte erobres gjennom allianser og avtaler med maktene som rådet der. Derfor måtte kongssønner prøves i Dovrefjell. Tanken er at det er noe å hente i fjellet, noe som fellesskapet har bruk for. Det er grunnen til at mytologien lar konge- og jarleslekter springe ut av erotiske eventyr mellom guder og jotunkvinner. Den norske ynglingeætten nedstammer fra et elskovsmøte mellom guden Frøy og jotunkvinnen Gerd. Ladejarlene nordenfjells presenterte sin stamfar som sønn av Odin og jotunkvinnen Skade, skikvinnen som elsker snøen og stormen og lever i de ville fjellområdene mesteparten av året. I mytene fremtrer et mønster: kvinnen fra fjellet hører med når nye dynastier skal skapes.
Det er for øvrig tankevekkende at middelalderen forenet de to folkegruppene samer og nordmenn til ett folk. Det var glemt da nasjonsbyggerne Rudolf Keyser og P.A. Munch utarbeidet sine tanker om Norge og nordmenn på 1800-tallet. Da ble landets nordligste befolkning holdt utenfor, samer og kvener ble betraktet som fremmede nasjonaliteter.
[...]
Opplysningstiden
Gjennom flere epoker av kulturhistorien, opplysningstid, nasjonalromantikk, nasjonsbygging, har Dovre og Dovrefjell spilt skiftende roller, men stadig vært et virksomt symbol i vår historie. I 1814 avsluttet Eidsvollsforsamlingen sine forhandlinger om landets grunnlov og den nye unionspakten med Sverige med slagordet: Enig og tro til Dovre faller. Forsamlingen på Eidsvoll var godt hjulpet av opplysningstidens begeistring for fjellet.
Opplysningstiden på 1700-tallet var opptatt av det norske, det særegne, folkekarakteren. Fremfor alt fant man denne knyttet til fjellet og fjellets folk. Trondheims-historikeren Gerhard Schøning var av dem som karakteriserte det ekte norske som "det fjeld-ville". Nordmenn var de edle fra fjellet. En fjellets mytologi vokste frem, som fikk betydning for flere kunstarter, billedkunst, diktning, musikk. Eventyrsamlere søkte til fjellbygdene, der mente de å finne det ekte, uforfalskede norske. Det gjaldt Faye, Asbjørnsen og Moe, og flere av dem som gjorde en stor innsats med sine samlingsprosjekter. Slik ble Kjetta på Dovre, Høna som skulle til Dovre for at ikke verden skulle forgå, og mange flere historier en del av vår felles eventyrskatt.
Vinje
I 1860 dro Aasmund Olavsson Vinje over Dovre, det var mange med ham som søkte til kroningsbegivenheten i Trondheim samme året. Vinje har beskrevet sine inntrykk i "Ferdaminne frå sumaren 1860". På mange måter kan man si at Vinje representerte den nye estetikken og svermeriet for fjellet som hadde grepet også borgerskapet på 1800-tallet. Fjellet var det rene og opphøyde, det rotnorske "No ser eg atter slike fjell og dalar" hadde titelen "Ved Rondane", og ble skrevet under inntrykk derfra. Men som den tvisynets inkarnasjon Vinje var, lot han også andre synspunkter på natur og landskap komme til orde: den lokale reisekameraten Malene fra Folldalen legger for sin del ikke skjul på at høyfjellet er stygt.
[...]

Artikkelen inneholder en rekke utfyllende godbiter, blant annet med jarleslekter og jotner som ble konger over øyene i vest, Orknøyene og Færøyene. (Og når vi først er det nasjonale lune: Har vi gitt opp å få dem tilbakelevert?) Videre har Steinsland et par avsnitt om gode gamle (og allestedsværende) Ibsen, men han får nok oppmerksomhet annetsteds ...

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no