Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Ganske snill litteratur

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:2 » mai

Vidar Sundstøls Kommandolinjer var nok en tekst om bitter-mann-som-sitter-forlatt-igjen-oppe-i-lia:

Nede i dalbunnen pulserer et elektrisk lys enda kaldere. En utelampe. Jeg ville tenne den for å markere vendepunktet, at kloden nå har begynt å helle den andre veien, den nordlige halvkulen skal bikkes stadig nærmere solen, avsmeltning, men kanskje hadde det også noe å gjøre med dokumentarprogrammet om de tidlige kristne, som måtte møte løvene med bare en abstraksjon som våpen. Dét holdt ikke. I hvert fall er det min tro, akkurat som keiserens, at det ikke holdt. I et intrikat samspill (klokkeklang) bindes verden sammen i natt, men de døde er ikke til stede i den lyden heller.

OK, utdraget er fragmentert og peker i mange retninger, men formuleringen å "møte løvene med bare en abstraksjon som våpen" er smått genial. Litt lenger ut i boken lufter Sundstøl en interessant tanke:

Vet du at det finnes en type speil som bytter om ansiktshalvdelene, sa hun, og når du ser inn i det, ser du et ansikt du aldri har sett før?

Ganske besnærende spørsmål. Etter å ha sett sitt eget ansikt noen ganger i speilet, er det vel ennå annerledes enn å se seg selv i et fotografi eller en film, eller hva? Fotomediene er stabile, men speilet har kanskje en tynnere hinne mellom virkelighetene. 1. juni siterte Aftenposten Woody Allen – som har vært opptatt av speil og forvrengninger i mange år – som følger:

Det er et helvete å bli eldre ... Du studerer ansiktet ditt i speilet og ser at det er noe som mangler. Så skjønner du at det er fremtiden.

Tro om sitatet er fritt gjengitt etter Tom Teicholz, som skriver om Allens nye film Melinda and Melinda:

He was getting older. Harrison Ford and Michael Douglas may date women half their age, but most viewers are uncomfortable seeing older men on screen in romantic scenes. Just as after a certain age, the face looking back in the mirror is not the one we see when we close our eyes, so, too, we prefer our romantic film leads to stay, in the words of the Bobster, forever young.

Samme forfatter er også gjengitt i Jewish Journal. For første gang på svært mange år har jeg lyst til å se en Woody Allen-film!

Lars Helles debutroman Når demningen brister bød på tilbakeblikk på kortvarige stedsbilder. Helle skriver for eksempel:

Det er like vanskelig å endre en organisasjon som å flytte en kirkegård. Du får ingen hjelp av de som holder til der.

Nok om det; Siden skal ha et ferniss av litteraturkritikk over seg. Stavanger Aftenblad bruker overskriften "Seriemorder løs i klisjeenes Stavanger" i sin anmeldelse. En av Helles miljøskildringer går slik:

Ved en ensom pub satt en gjeng frafalne og delte en flaske med noe gjennomsiktig. Alle hadde langt, uflidd hår og ditto skjegg. En slags postmodernismens steinalderfolk. Jegere og samlere som levde fra hånd til munn.

Vel, en annen snutt, som kan passe på eksemplarer som stavrer rundt omkring i den postkristne sfære, går slik:

Det mutte fjeset minnet meg om helten i et finsk tv-drama som lurte på om han skulle pøse innpå litt mer vodka før han stavret seg gjennom snøstormen for å hogge hodet av naboen.

Joda, han har sine øyeblikk og formuleringer, forfatteren. Et selektivt og gryntende subjekt kan kjenne seg igjen i:

Nå var han arbeidsledig og bodde hjemme hos forldrene som måtte nærme seg 90. Stakkars, tenkte jeg. Beseiret midt i livet. Og det i en verden som elsket vinnere.

Eller i karakteristikken av unge opposisjonelle:

Et par ungdomsskoleelever med kurs mot St. Svithun lot som de slett ikke merket været. Mot credibility kjempet åpenbart både regnjakker og paraplyer forgjeves.*

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no