Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Dekadanse og forfall, en moderne føljetong

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:2 » mai

I Dagbladets Magasin for 30. april portretterer journalist Rannveig Korneliussen den amerikanske forfatteren Sue Monk Kidd.* Korneliussen spør "... du gikk på sjarmskole?" Og Kidd svarer:

– Det var det jentene gjorde i sørstatene på 60-tallet. En merkelig opplevelse. Der lærte vi å sitte med beina i kors, hvordan du tar på deg vantene og trekker te. 60-tallet var en verden full av paradokser. På den ene siden det vakre og idylliske, på den andre siden raseforskjeller og ondskap. Sommeren 1964 med kampen om borgerrettighetene og fargedes rett til å registrere seg for å stemme, har satt dype spor. Mitt ansvar som forfatter er å fortelle sannheten om denne verdenen.

Melissa Panarellos dobbelbunnede tittel 100 tak med hårbørsten før sengetid var en frisk leseropplevelse, og boken vakte betydelig oppsikt i Italia da den kom i 2003. Her følger vi en ung kvinnes møte med seksualiteten fra en uskyldig fjortenårings perspektiv til en fullbefaren syttenåring.

Dette er neppe litteratur for de som lett blir støtt, eller kanskje nettopp slike kan ha nytte av teksten? Undertegnede forsvarer på ingen måte utnyttelse av småpiker, men dagens virkelighet avviker noe fra idealene på seksti- og syttitallet. Boken minner meg om en bok og en film som vakte oppmerksomhet i min egen ungdom.

Filmen Chritiane F – Wir Kinder vom Bahnhof Zoo (Uli Edel, 1981) var dramatisert etter en annen ungjentes historie. En ulykksalig historie som startet med jentas fascinasjon for musikken og miljøet rundt et discotheque (i bakgrunnen: musikk fra David Bowies Berlin-periode). Sakte, men sikkert ble Christiane trukket inn i en ond spiral av narkotikamisbruk og prostitusjon. Christiane F – Å være ung er for jævelig fikk naturligvis 18-års grense i Norge, og norsk filmsensur omtalte filmen slik:

Historien om narkotikaens helvete formidlet gjennom den 14 år gamle Christiane F og hennes liv blant narkotikavrak i Berlins T-banestasjoner.

Kanskje var sensurens syn også representativt for det offentlige Norges holdning til unges hang til rusmidler, og dittos naive syn på utviklingen i norsk narkotikaomsetning, som vi, rett nok, knapt nok ante konturene av den gang da. I dag ser vi resultatene av datidens forebyggendearbeid, blant annet i form av at vi i flere år har vært ledende på overdosedødsfall og narkotikarelatert kriminalitet (og ganske så høyt oppe på selvmordsstatistikkene, også; Etterpåklokskap er den eneste sikre vitenskap. Dét var et sidespor, eller en tangent. Tilbake til 100 tak ...) ...

Virkemidlene til Panarello føyer seg pent inn i rekken av mykpornografiske uttrykk med pedofile og sadomasochistiske tilsnitt som vi ser mer og mer av i reklameverden og musikkens videospråk. Abo Rasul tar oss inn i beslektede hardhudete (pun intended) landskap i sine skandinaviske misantropier 1 og 2 – the Cocka Hola company (2001) og Macht und Rebel (2002). Også her møter vi moderne urbane verdisyn – eller mangel på sådan, vil vel noen si – som avviker eller bevisst søker seg vekk fra borgerlige attenhundretallsideal, eller var de fra etterkrigstiden, tro? Uansett tid så skriver Rasul med en sosialpolitisk undertone.

Men politiske aspekt er nesten fraværende hos Panarello. Hovedpersonen har moralske refleksjoner rundt sine roller, og de kulturelle og religiøse referansene er der, men det mangler et stabilt og etablert verdigrunnlag. Det kan være fraværet av fortidig moral som gjør meg noe forvirret.

Vi eldre klager jo av og til over at begrep er tømt for innhold og budskap, og at det er bare rester igjen av normer som gjorde seg gjeldende under vår egen oppvekst. Allerede Platon gjorde et poeng ut av dét forholdet. I dag har vi årskull som tilsynelatende reflekterer uten forestillinger basert på politisk, religiøs eller andre styrende og rettledende dogmer. Nysgjerrigheten og ærligheten kommer frem på et nytt vis. Et par italienske moment kan forvirre en norsk leser av Panarello:

  • det er ingen aldersgrense for kjøp eller inntak av alkohol
  • den seksuelle lavalder i Italia er 14 år

Forfatteren benytter sitt eget fornavn som navn på hovedpersonen, noe som gjør at vi kan tro at dette er en oppvekstroman eller forfatterens egen biografi. At hun i tillegg benytter dagboksformen, og at hovedpersonen er like gammel og kommer fra samme område på Sicilia som forfatteren, gjør grensene mellom tekst og forfatter enda utydeligere.

Amerikanske nettsider beskriver romanen som en saftig sexdagbok. VGs anmelder Susanne Hedemann Hiorth undrer: "Kanskje berører denne romanen en samtidskultur som sender ut motstridende beskjeder til unge jenter." Det må vel kunne sies å kalles et høyst retorisk spørsmål? På meg virker det som vi gnir pornoen inn i fjeset på de søte små.

Dessverre har jeg ikke fått sett filmen Lilja4Ever (Lukas Moodysson, 2002), men etter hva jeg har lest, skal den inneholde visse realitetsorienterende element som kan peke i retning av at handel med mennesker aldri tidligere har vært så omfattende og godt organisert. Fremskritt? 30 år siden kvinneåret, sier du? Tja ...

Enda råere blogg finner du her!

* Kid og Kidd kommer vel fra gammelt norsk språk. Det er ordet kje/kidd som er tatt over i engelsk etter at vikingene var på visitt.

Melissa ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no