Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Den norsk-svenske samtalen

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:2 » mai

Dag Frømyr skriver i Aftenposten den 18. mai om talespråkforståelse:

Når forstår nordmenn og svensker hverandre, og når misforstår vi hverandre?
Lydlige trekk
Når nordmenn og svensker forstår hverandre såpass bra som de tross alt gjør, skyldes det at uttalen av språklydene er tilnærmet lik mellom våre to språk. En henvisning til dansk er nok for å se forskjellen.
Det er likevel to lydkombinasjoner som er problematiske for svensker. Det er den norske kv-lyden i ord som "kvit" og "kviskre" og de norske diftongene ei, au og øy som i svensk alt på 1000-tallet ble redusert til e og ø. Eksempler er "bein" for "ben", "graut" for "grøt", "røyk" for "røk". Disse lydene er med på å forklare at svensker vil ha store problemer med bokmålsdialekter bygd på folkemålet og særlig nynorsk og nynorske dialekter der disse lydene er et fundamentalt trekk ved uttalen.
Grammatiske forhold
Grammatikalsk sett er vanskelighetene på ingen måte uoverkommelige, men en svenske har mest sannsynlig større problemer enn en nordmann også her.
Svensk har andre bøyningsendelser. Vokalene a, o, i er bevart i svensk, og da får vi former som følger: Substantiv- og verbalendelser på -ar; "pojkar", "kastar", infinitiv på -a; "springa", "tala". Former på -or er også utbredt; "flickor". Det samme er verbformer på -i; "har skrivit". I ord av tilsvarende type har bokmål e-endelser.
Dette rike vokalsystemet i svensk skaper en spesiell klangfylde, og lyder vakkert i norske ører. En nordmann vil utvilsomt merke likheten mellom svensk og nynorsk på dette området, noe som letter vår forståelse, men for en svenske som ikke har slike assosiasjoner å bygge på, vil de norske bokmålsendelsene skape større problemer fordi de avviker systematisk fra hans egne former.

Ellers i artikkelen skriver Frømyr om historisk-kulturelle forhold, ordforråd, samtalestrategier og bibelsk rikssvensk. Ta en titt!

Under overskriften Nytt historikergrep på 1905 setter Aftenpostens Arnhild Skre et par av mine forestillinger på hodet, 2. mai:

Konflikter var det selvsagt mange av, og vi liker å tro at nordmenn ønsket selvstendighet fra 1814. Men det var først det siste tiåret før 1905 at en oppløsning av unionen ble målet. Unionen var jo ikke særlig merkbar, forteller professor Bo Stråth. Kongen og hans forvaltning sto nærmest alene som sammenbindende kraft.
Det var danskeveldet det nasjonale uavhengighetsstrevet på 1800-tallet rettet seg mot, sier universitetsrektor Odd Arvid Storsveen. Kulturelt sett var det under Danmark Norge lå. Litteraturen ble skrevet etter dansk smak og utgitt i København. Christiania Teater hentet både skuespillere og repertoar fra København. Også språkstriden rettet seg mot dansken – og gjør det den dag i dag.

Skre anmeldelte også boken Sosialdemokratiets tidsalder, skrevet av Francis Sejersted og foran nevnte professor Bo Stråth. Hun siterer Sejersted som følger:

De to landene er riktignok ulike, men det overraskende er at deres historie ble så lik etter 1905.
Sverige satte i gang et ambisiøst og fremoverskuende moderniseringsprosjekt og ble Europas ledende industristat. Norge lå foran i politisk utvikling og fortsatte demokratiseringen, men kulturelt hang vi fast i en fortidsdyrkelse. De to landene som skilte lag i 1905, var forskjellige og fortsatte å være det, bortsett fra på ett punkt: Begge ble sosialdemokratiske velferdsstater, og de ble det i nesten identisk utforming.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no