Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Politisk litteratur

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:2 » april-mai

Gilad Atzmon våger steget ut av det rent personlige og over i betente politiske og historiske landskap.

... det forslitte spørsmålet som bare hadde til hensikt å overbevise meg om at jøden når det kommer til stykket ikke er noe annet enn "et vesen som a priori vekker aggresjon".
"Hva er det ved jødene som får alle til å ønske at de var døde?" spurte han meg så å si hver dag. [...] Når han tok opp det forslitte spørsmålet i vennekretsen, etterlot han seg en sky av hoderisting, forbløffelse og hån. Bestefar pleide å legge i vei som besatt, helt til han på et visst stadium selv ble en patetisk skikkelse på grunn av det stadig gjentatte spørsmålet, akkurat som det kommersialiserte spørsmålet om shoah* som han hadde bekjempet så iherdig.

Noe senere skriver han:

"De kloke reiste sin vei i 33," innledet han med energisk stemme og fortsatte med ondsinnet hån: "De dumme reiste i 36, og idiotene i 38, og de som var så åndssvake at de ikke reiste i det hele tatt, betalte for sin dumhet med sin egen brente kropp."

Den britiske avisen The Observer beskriver tekstene til Atzmon som 'bitende satire over jødisk identitet, zionistisk politikk og sex'. Rammehistorien er lagt til høsten 2052, etter at staten Israel har opphørt å eksistere. Da kan man jo ta seg friheter i teksten, for eksempel under dekke av at det tydeligvis er fiksjon. Men man kan vel trekke mulige paralleller til vår egen epoke. Hva med følgende?

Vi visste at nasjonens menstruasjonsblod skulle bli vårt blod. Vi pleide å spøke med at hvis ikke "vår krig" brøt ut til fastsatt tid, var det grunn til å frykte at staten var gravid. Til og med tidspunktet for krigen kjente vi til på forhånd. Statsledere over hele kloden planlegger kriger slik at de skal bryte ut første uken av juni. Kanskje fordi de ikke orker sommervarmen med slips og mørke dresser. Jeg kan tenke meg at de foretrekker å tilbringe sommermåndedene i luftkondisjonerte kommandobunkere fremfor å holde populistiske massemøter i søvnige, brunsvidde, trøstesløse småbyer sørpå.

Vel, akkurat det med hetebølger er det litt vanskelig å kjenne seg igjen i, men jeg skjønner logikken. Hovedpersonen er døende og kikker tilbake på livet. Her er en betraktning jeg fant visdom i:

Etter hvert som jeg ble eldre, stod det i ettertid klart for meg at i den merkelige verdenen jeg var vokst opp i, var skillelinjene mellom jeget og historien, mellom identiteten og identifikasjonen, mellom oppofrelse og offer blitt utvisket, med derav følgende tap av det indre så vel som innvoller. Hvis jeg ikke hadde fått anledning til å oppdage, før det var for sent, at jeg er en profesjonell feiging, ville jeg helt sikkert blitt valset ned under historiens hjul. Som feiging innså jeg fort at hvis historien hadde hatt hjul, ville den ha rømt for harde livet, og det var da også det som skjedde til syvende og sist.

I skrivende** stund har jeg ikke lest ferdig boken, men det ser ut til å være mye rart i teksten.

Etter å ha lest ferdig boken, kommer følgende tilføyelser:

Kritikeren Atzmon lar forfatteren tenke tilbake til bestefaren rett som det er:

I de årene, da det utsultede palestinske folket for første gang gjorde opprør mot den stadig mer åpenlyse nihilismen i mitt velfødde folk, sto det klart for meg at min elskede stat slingret mot den visse undergang.

I likhet med Skogsrud, i Pragma, kan også Atzmon bruke fotnoter. Forfatteren lar hovedpersonens redaktør Sharavi tilføye følgende kulinariske betraktning:

Sabiah – en tradisjonell rett fra Ramat Gan, en vidunderlig gastronomisk blanding uten noen medisinske egenskaper. I sin tradisjonelle form består Sabiah av fem hovedingredienser, som hver har sin opprinnelse i helt forskjellige kulturer: aubergine, som er av tyrkisk opprinnelse; hummus, som skriver seg fra Sahara; mango chutney, som opprinnelig ble utviklet i den nordøstlige delen av India; egg, som kommer fra en høne; og så pita, som alle ovennevnte ingredienser stappes inn i, som skriver seg fra verdensrommet. Neo-post-astro-jungianere hevder at pita er et bevis på de livlige handelsforbindelsene mellom folkene i det gamle Østen og romvesener. I sin jødiske form minner da også pita om en flygende tallerken, og i de årene var det vanlig å fylle pita med mye større mengder mat enn det som var mulig å få inn i dens beskjedne dimensjoner. Pita strider dermed mot fysikkens lover og er en hittil uløst gåte.
Etter at pitabrødet var blitt stappet med nok mat til et helt kompani, bøyde hver enkelt slukhals seg frem med bena fra hverandre, satte tennene i brødet og kjørte det i seg på et blunk, mens safter og smuler sprutet gjennom luften, og etterpå var det ingenting som vitnet om at alt dette var havnet i magen. Pitabrødet har derfor vært omtalt som det svarte hull i Østens kultur, en uendelig energikilde. Hvis vi godtar påstanden om at sabiah utgjør et kosmisk møte mellom kulturer, må vi prøve å finne den skjulte meningen bak det tilsynelatende uskyldige navnet "Sions møtested – Sabiah-senter". Navnet senter tyder på at det er et stedsnavn, ikke bare et spisested. Det kan tenkes at dette har vært et glaktisk møtested, kanskje til og med selve senteret i Melkeveien. (F. Sharavi)

Bakerst i boken, som et tilleggs har forfatteren tatt med litt korrespondanse ført i pennen av hovedpersonen. I en brevutveksling berører Atzmon moderne bloglitteratur. Hovedpersonen skriver til en tidligere elskerinne:

Hvis jeg har forstått deg rett, prøver du å påpeke at Bibelen er en opphopning av episoder blottet for historisk kontinuitet, og at dens eneste hensikt er å avdekke ordet som en flytende mening i en anekdotisk sammenheng. Denne ideen, som i sitt vesen er hegeliansk, antyder at det er slutt på dansen i den jødiske historien, i det minste på det bibelske plan. Det er virkelig festlig at noen endelig kan påvise at alt det jødiske sludderet som fremdeles kan høres en gang iblant om historisk rett, bare er tomt prat, og det nettopp sett i den jødiske bibeltolkningens speil.

Hun responderer:

... tilværelsens hensikt og innerste vesen. Den vidunderlige ideen at mennesket i kjærligheten utsettes for den dialektiske roten, er i sannhet selve essensen av all smerte. Den tilsynelatende enkle tanken at mennesket i kjærlighetens skygge finner roten til det sublime i seg selv, vitner om at all samtidig bibelforskning hviler på meget vaklende grunnlag.

Blant de mer prosaiske betraktningene hos Atzmon, finner vi for eksempel:

Før Gustav hadde fylt ett år, ga han helt og holdent avkall på søvn. Hver natt brølte han i timevis og ba naboene, myndighetene og det internasjonale samfunn om hjelp.

Formuleringen "skillelinjene mellom jeget og historien, mellom identiteten og identifikasjonen, mellom oppofrelse og offer [er] blitt utvisket" var ganske enkelt genial!

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no