Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Nasjonalgalleriet avskaffet?

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:1 » (mener kanskje noen ...)

Nasjonalmuséets svenske direktør, Sune Nordgren, får gjennomgå etter reorganisering og nyåpningen av nasjonalgalleri-delen. I Aftenposten for onsdag 2. mars hadde Lars Roar Langslet et debattinnlegg som åpnet slik:

Nasjonalgalleriet er forsvunnet. Først ble det avskaffet i navnet, gjennom den store museumsfusjonen som kulturbyråkratene satte i verk, Gud vet hvorfor, bortsett fra at de liker fusjoner. Så ble det avskaffet i gavnet, gjennom den "basisutstillingen" som nå fyller salene – en postmodernistisk kunst-ragu med moteriktige innslag av sjokk-kontraster mellom gammelt og nytt. Alt som ikke passet inn i dette subjektive utplukket, er forsvunnet fra veggene, og andre rom er stengt.
Det underligste er at så få har slått alarm mot den postmoderne tsunamien som nå skyller inn over vår billedkunstneriske museumsverden. En basis-institusjon i norsk kulturliv er blitt likvidert i all stillhet, og få har begynt å registrere ofre og ødeleggelser.

I kraft av sitt tidligere embede (1981-86: Statsråd, Kultur- og vitenskapsdepartementet) lot Langslet NRKs mediemonopol falle og slapp kanalene løs i eteren. Det var ett av de store liberaliseringsprosjektene på åttitallet, etter at sosialdemokratisk reguleringstrang hadde dominert også mediene siden trettitallet. (I dag er det vel markedskrefter og støykapitalisme som råder.)

Langslet er kjent for sitt elegante og velskrevne riksmål. Men i utdraget over bryter han først det andre bud ('Du skal ikke misbruke Guds navn'), og deretter pisser han på likene etter tsunamien 2. juledag. Det er dét denne siden handler om.

Sammenslåing av gallerier i osloområdet er etter min mening på ingen måte å sammenligne med en katastrofe. Denne administrative og praktiske endringen kan endog reverseres om man insisterer på at verden i morgen skal være som verden i går. Enkelte hevder også at Nasjonalgalleriet i liten grad er endret siden åpningen i 1842, og at det kanskje er på tide med noe nytenkning.

Maleren Rolf Dagfinn Groven spør, ifølge Hugo Lauritz Jensen i Dagens Næringsliv for 19-20. mars: "– Er det så revolusjonerende at de har tatt ned noen bilder, og hengt opp noen andre?" Mandag 7. mars skrev Jan E. Hansen i Aftenposten: "Man er ikke omringet av 360 graders fastholdelse av ett enkelt grep om den nasjonale selvforståelsen."

Om galleriene kan omorganiseres, kan ikke tsunamiofrene få livet tilbake. Langslets sammenligningen er derfor urimelig. Å kokett score billige poeng på andres død har aldri vært spesielt sjarmerende, verken da utsagnet kom under Solkongen i Versailles eller nå kommer til uttrykk i kjerneområdet for norske kulturpersonligheter og stortingspolitikere. Faktisk synes jeg dette var et grovt overtramp av en tidligere minister, et overtramp som ikke kan bortforklares verken med høy alder eller andre unnskyldelige forhold. Fy skamme seg!

Nymonteringen innleder en prosess har Aftenposten brukt som overskrift på Christian Bjellands debattinnlegg 14. mars. Bjelland er styreleder ved Nasjonalmuseet for kunst. Et stykke ut i teksten finner vi svulstige formuleringer, som kan tolkes i retning av at det hele er i ferd med å bli nok en maskulin øvelse i rivalisering og posisjonering, ikke ulikt det som daglig foregår i en hundegård:

Tsunamien, utløst av en svensk utstillingskurator, har, igjen etter Langslets vurdering, skyllet inn over vårt spinkle nasjonale bolverk med en slik kraft at den truer med å vaske bort en av de kulturelle hjørnesteinene i selve nasjonen Norges grunnmur. Vår kulturarv står med andre ord i fare for å bli rasert ...
...
Langslets resonnementer blir vel kanskje vel retorisk. Man kan nesten fornemme det lille smilet som nok krøp opp over hans ellers så stramme munn, da fingrene danset over PC-klaviaturet og den postmoderne tsunami skvulpet opp på skjermen.

15. mars åpner kunsthistoriker Anne Marie Falck, under overskriften En offentlig henrettelse, slik:

Nasjonalgalleriet er blitt en slagmark. Mange av maleriene henger nå til offentlig beskuelse selv om de er fratatt alt liv.
Folk strømmer til. Ikke rart, offentlig henrettelse har alltid vært en folkeforlystelse.

Nåja, hun bidrar selv ganske så aktivt i lynsjinga av svensken utover i innlegget. Var det estetikken eller etikken vi tok farvel med, tro?

Langslet repliserer 19. mars under overskriften Prosessen må stanses. I teksten skriver han blant annet:

Ved de tilsvarende institusjoner i Sverige og Danmark tenker man helt annerledes, og oppfatter postmodernismen som utdatert (se Klassekampen 11. mars).

(Umiddelbart kan jeg ikke finne Langslets referanse i Klassekampen, men det kan jo skyldes både menneskelig, teknisk og politiske feil.)

Sånn bortsett fra det formelle har jeg en helt annen oppfatning av dansk praksis. Det var ved Statens Museum for Kunst at jeg først fikk se kombinasjonen av attenhundretallsmaleri (dansk gullader) og tekstil eller skulptur fra vår tid. Satt opp som kontraster virket det umiddelbart noget forvirrende. Først trodde jeg det var min manglende kunstforståelse som gjorde at jeg ikke hadde megen glede av utstillingen. Senere har jeg kommet til at det var interessant å få sett denne meget omtalte opphengingsmoten. Det kjennes godt å ha referansen i registeret, og det hele kan jo falle på plass senere. Men jeg ville nok ha hatt større utbytte av utstillingen om jeg hadde hørt hva kunstnerne og kuratorene hadde å si om kontrasteringen:

Clinch! Danske kunstnere markerer Kunstakademiets 250 års jubilæum på Statens Museum for Kunst (01.04.2004-28.11.2004): 27 af landets væsentligste kunstnere har fået til opgave at være kuratorer i salene på Statens Museum for Kunst. Her sætter de egne værker i spil med udvalgte værker og kunstnere fra samlingerne.

Utstillingene i Oslo har jeg ikke rukket å se ennå, men ut fra omtalene ser det ikke ut til at de har tatt de helt store krøsskløpping-grepene. Med andre ord: Hr. Langslet har høy status, stor faglig dybde og, ikke minst, solid erfaring fra maktens tinde. Dét kan være årsaken til at jeg ikke klarer å finne tråden i innleggene hans.

Er det estetikken eller etikken vi tar farvel med, tro?

Kunst ...

PS (2007)! Forfatter Jan Erik Vold oppsummerte nasjonalmisèren under tittelen En kjeppjaget svenske i Aftenposten for 23. januar 2007 ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no