Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Folkeskikk og høflighet

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:1 » form med en politisk dimensjon

Oppdragelse

Kai Østberg, universitetslektor i fransk kulturkunnskap ved Universitetet i Oslo, publiserte nylig en velskreven sak. Innledningsvis antydet han, ifølge Aftenposten for 15. desember 2004:

Omgangsformene gir noen av de sterkeste speilbilder av et samfunn og dets kultur. De har sin historie, og er stundom gitt en politisk betydning. I slike forhold er det mulig å se det førrevolusjonære Frankrike og post-1968 Norge som motsatte ytterpunkter i vestlig livsstil ...

Teksten videre gikk slik:

Nordmenn mangler sans for høflighet og dyrker i stedet ekthet og oppriktighet, lyder en av mange treffende observasjoner Anh Nga Longva har i sin kronikk i Aftenposten 13. november [2004]. Debatten om høflighetsformenes skjebne i Norge kan settes i et politisk og historisk perspektiv ved å se den i kontrast til utviklingen i den europeiske høflighetskulturens hovedland – Frankrike.
Den franske revolusjon fikk en sentral betydning også i dette, fordi den berørte ikke bare politiske og økonomiske forhold, men også omgangsformene. På dette punkt minner revolusjonen om sin parisiske etterkommer: 1968-opprøret. I norsk skole sliter man fortsatt med ettervirkningene av 68'ernes nedvurdering av høfligheten som utelukkende en falsk og autoritær adferdsnorm, en tvangstrøye for det spontane og naturlige barn. I Frankrike har høflighetskulturen fortsatt bevart sin dominerende posisjon, til tross for alle revolusjoner. Den norske urbane høflighetstradisjonen er svakere forankret. Til gjengjeld har vi sluppet å kjempe frem likhetsidealer til en så blodig pris som franskmennene, fordi likeverdet er sterkere rotfestet i vår tradisjon. Den norske adelens svake posisjon er mye av forklaringen både på "uhøfligheten" og likeverdet.
Fra hoffet. At høflighet historisk sett er nær knyttet til autoritet og hierarki, hadde nemlig 68-opprørerne rett i. I sitt verk om sivilisasjonsprosessen legger sosiologen Norbert Elias stor vekt på hoffets rolle. I løpet av 1500- og 1600-tallet utviklet man ved det franske hoff en modell for selvkontroll som adelen gradvis gjorde til sin, og som ble forbilde for adelsmenn i hele Europa. Ordet høflig (ty. höflich) er avledet av hoff (fr. courtois – cour). I Frankrike selv ble den aristokratiske høfligheten først etterapet av borgerskapet, og preget etter hvert også andre befolkningslag. I land uten et så sterkt og prestisjefylt hoff som i Frankrike ble statsutviklingen ledsaget av andre adferdsmodeller. Man fikk det Elias kaller "nasjonale habituser" (eller nasjonalkarakter). Når vi i Norge bruker begrepet folkeskikk parallelt med det aristokratiske begrep høflighet, er det i seg selv et uttrykk for vår utvikling i holdninger og væremåter, preget av nasjonalromantiske og egalitære verdier.
I utgangspunktet kom den høflige adferdskodeksen imidlertid bare til anvendelse overfor dem som befant seg på omtrent samme sosiale nivå. Den raffinerte og høflige adelsmann kunne utvise både brutalitet og vulgaritet overfor lavere sosiale lag. Elias ser derfor siviliseringsprosessen ikke bare som en utvikling av adferdskontroll, men som en utvidelse av menneskenes horisont for hvem man kjenner samhørighet med, slik at flere kan inkluderes i den kretsen vi omfatter med respekt.
Aristokratisk, radikalt, borgerlig. Man kan snakke om tre konkurrerende kulturelle stiler i Frankrike i tiden rundt den franske revolusjon:
1) Aristokratisk høflighetskultur: Korrespondanse fra det gamle regimet er karakterisert ved den fremtredende plass som vies erklæringer om hengivne følelser, løfter om evig og ubrytelig trofasthet mot den andre. Den norske kulturhistorikeren Harry Fett hevder tjenerånden gjennomsyret det gamle regimes Europa. Idealet avspeiles i det som var standard avslutningsformulering i franske brev: "Det er med respekt og hengivenhet, min herre, jeg har den ære å være deres meget ydmyke og meget lydige tjener." Høflighetskulturen kunne lett bli falsk og hyklerisk i den forstand at den krevde at man ga uttrykk for gode følelser man ikke nødvendigvis nærte, ikke minst for å tekkes dem som var over en selv i det sosiale hierarki. På slutten av 1700-tallet fantes det utvilsomt en sterk trang til å bli kvitt dette formaliserte hykleriet, og til å kunne gi uttrykk for oppriktige følelser, både av positiv og negativ art. Men for å kvitte seg med de hykleriske, smigrende omgangsformene måtte man kvitte seg med hele den maktstrukturen som holdt dem oppe. Jean-Jacques Rousseau var naturlighetens talsmann, og skulle etter sin død komme til å bli de revolusjonæres viktigste inspirator.
2) De radikale revolusjonæres bryskhet, 1792-1794: Jakobinerne og sans-culottene, som utgjorde de mest ytterliggående retninger blant de revolusjonære, betraktet utvilsomt det gamle samfunnets høflighetskultur som upassende for et fritt folk. I 1794 hudflettet Robespierre det gamle regimets kultur: "I vårt land ønsker vi å sette ærlighet i stedet for blott og bar ærekjærhet, sjelelig storhet fremfor forfengelighet, sannhet fremfor fasade." De rådende talemåter og omgangsformer i 1792-1794 var tilsiktet direkte og røffe. De snirklete og underdanige avslutningsfraser i brev ble gjerne erstattet med de mer kontante "Din likemann" eller "Leve republikken!". Karakteristisk er det at de av Ludvig XVIs fangevoktere som ikke viste ham den fornødne respektløshet, ble avsatt. For øvrig ble De-formen lagt til side til fordel for du-formen. Dette ble til og med foreslått lovfestet. Streben etter likhet og etter sannferdighet er to aspekter ved denne endringen. Men det er også et tegn på at ønsket om å pleie en respektfull relasjon til den andre overskygges av ønsket om å realisere kollektive mål. Oppkomsten av en revolusjonær, ubehøvlet stil kan ses som et tegn på at lojalitet til et symbolsk fellesskap, som Nasjonen eller Republikken, og til abstrakte prinsipper, som likhet og rettferdighet, hadde overtatt førsteplassen fra den mer personbaserte lojalitet under monarkiet.
3) Den borgerlige revolusjonens stil. De moderate, borgerlige revolusjonære som dominerte frem til ca. 1792, var sterkt preget av den aristokratiske høflighetskulturen og vekten på båndet til enkeltmennesket. Men de ønsket også å utvide lojalitetenes horisont, gjennom å gjøre loven til den øverste rettesnor for sine handlinger, en lov som nå skulle være lik for alle. De erklærte sin hengivenhet til det fellesskap av likeverdige som derved ble skapt, gjennom formuleringer av denne type: "... vi brenner ikke for annet enn det felles beste", "vi er valgt av folket for å gjøre det lykkelig", "... vår tid, vår iver, vårt liv tilhører fedrelandet og våre medborgere", og administratorene omtaler seg selv som "... i ferd med å fortæres av kjærlighet til fedrelandet". Det var den gang til og med byråkrater kunne være lidenskapelige i sitt forsvar av allmennveldet. De moderate revolusjonære prøvde altså, mer eller mindre bevisst, å bevare og utvikle de verdifulle elementer i den gamle aristokratiske høflighetskulturen. Samtidig søkte de å utvide den gruppe som skulle omfattes av den. En slik balanse mellom hensynet til individet og hensynet til det felles beste gjennom et lovregulert styre ble forrykket av de mer radikale revolusjonære.
Overlevet revolusjonen. I Frankrike etter revolusjonen kom de gamle høflighetsfraser raskt tilbake igjen. I en litt annen form anvendes de i fransk korrespondanse den dag i dag. Den aristokratiske kulturen satte et stempel på nasjonalkarakteren som ingen revolusjoner har greid å fjerne. Dette har ikke bare med form å gjøre. I et intervju for noen år siden bemerket den avtroppende franske ambassadør at i Norge var det ment som en kompliment når man sa at statsministeren var et vanlig menneske. I Frankrike ville det vært en fornærmelse.
I Norge har adel og hoffidealer hatt langt mindre innflytelse, og representert noe fremmed. Kampen for nasjonal selvstendighet ble dessuten ført i en tid preget av nasjonalromantiske idealer, hvor bonden og det ukunstlede menneske var høyt vurdert. Det er mange grunner til at det folkelige skulle bli ideal for omgangsformene i Norge. I de første tiår etter 1945 hadde vi en statsminister som når han mottok folk på sitt kontor, kunne dele matpakken sin med dem. Dette uttrykket for norsk omgjengelighet og likeverd står i skarp kontrast til fransk elitisme og voldelig konfrontasjon mellom sosiale grupper. Men det er kanskje også uttrykk for at norske omgangsformer i særlig grad er lokalsamfunnets, med de begrensninger det innebærer. Epoken for samling rundt Einar Gerhardsens matpakke er definitivt forbi også i Norge. Vi har forlatt det gamle bondesamfunnets likeverdige gjestfrihetskultur, men uten helt å ha klart å erverve oss nye urbane eller kosmopolitiske omgangsformer. For øyeblikket har vi tydeligvis underskudd både på folkeskikk og høflighet.

Kilde ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no