Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Den tristessen som ligger i at ingenting ble som lovet ...

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:1 » skuffelsen

Statsviter og stipendiat Erling Dokk Holm gjorde seg noen refleksjoner over våre nye bylandskap under overskriften Det blir ikke by av det, Magasinet (Dagbladet) 19. mars:

Aker brygge ble bygd på siste halvdel av 1980-tallet, og var det første prosjektet i Norge der gamle verftstomter ble omgjort til åsted for miksen av boliger, kontorer og utesteder. Her skulle den nye tid risses opp, og kulturen skulle være selve drivstoffet i denne dynamiske nye bydelen.
...
Men selv om Aker Brygge er blitt en parentes i Oslo bys historie, vil vi snart få atskillig flere bydeler som ser omtrent likedanne ut. Hele Bjørvika bygges ut, og utenfor Aker Brygge ligger Tjuvholmen som skapes etter den samme malen, og blir det også Filipstads skjebne. I Bergen ble et ærverdig verft overtatt med samme motivasjon, i Stavanger, i Tromsø, i Trondheim, i Fredrikstad og i Tønsberg. Overalt skjer dette. Også i andre land. Og ikke bare i USA og Vest-Europa, men i India og Afrika. Verftene ligger ikke lenger der de lå og varene transporteres med containere, slik skapes det store ledige arealer, som nå kan gjøre nytten som noe annet.
I mindre byer kan det fungere ganske godt, men når havneområdene som skal få nytt liv blir store, går det lett galt. Det virker som om det nærmest blir umulig å lage by ut av denne materien.* Jeg har vært i Cape Towns versjon: Victoria and Albert Waterfront. Det er kanskje det mest uinteressante sedet i Sør-Afrika. Selv om dette er et område fullt av historiske rester, trer det fram med en umiskjennelig touch av Disneyland. Det er noe paradoksalt i at alle forsøkene på å gi det en autentisk karakter, gjør at det oppleves som om det kunne ha ligget hvor som helst.
Slagordene som "gi fjorden tilbake til byens innbyggere" og "å åpne sjøsiden" stammer fra politikere som har vært dyktige til å skape et bilde av noe alle ønsker: mer sjø, mer hygge. Men siden det er svinedyrt å bygge ut disse områdene – lumske og vanskelige grunnforhold – må det bygges tett og høyt. Resultatet blir at svært mange som i dag ser fjorden, vil miste sin utsikt, ergo "lukkes sjøsiden" for disse.

Artikkelen over er muligens en tilrettelagt helge-tekst ut fra hans doktorgradsprosjekt. (Forfatteren foreleste jo over temaet Byrommets estetiske forandring ved Kunsthøgskolen i Bergen i starten av mars.)

I siste avsnitt har han et poeng som skulle være velkjent for folk som har bodd i Trondheim.

I første halvdel av forrige århundre ble jernbanen lagt til havneområdene. Jernbanen var et fremskritt, ja, men i Trondheim avskar den byen fra sjøen og skapte en effektiv barrière mot fjorden. To små underganger under de mange sporene ledet ut til sjøsiden. Adkomsten var ikke spesielt menneskevennlig, og området utenfor var i liten grad egnet for promenader eller flanering. Der ute ble det etter hvert bygd lagerbygninger i det nye materialet betong, som tillot store volum og som igjen tok vekk enda mer av utsikten. Følgelig måtte man reise ut av byen for å komme ned til sjøen. En litt annen historie er det med Nidelven, men heller ikke den har vært spesielt lett tilgjengelig.

Det er usikkert hvor sjarmerende og velduftende disse brakkvannsgrunnene på Brattøra var, men mellom bryggene hadde man vel en gang i tiden fri sikt ut mot fjorden. Personlig synes jeg det er merkelig med slik planlegging i en by som av historiske årsaker er plassert ved vannveier. De to siste årene har det vært utlyst konkurranser for å få inn forslag til hvordan byen igjen kan åpnes mot vannet. Et par broer er kommet på plass, noen ledige arealer ned mot elven og kanalen er opparbeidet, og man har fått en morsom undergang under Skansen bro, hvor du kan passere tørrskodd på fjære sjø.

Magasinet ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no