Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

På gamletun i Europa

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:1 » Olavsstøtta og storofsen

I novellen På gamletun i Europa dikter Hans Herbjørnsrud en historie om hvordan ei folkevise kan ha oppstått. I utdraget under finner du en plausibel beskrivelse av hvordan noe av visetradisjonen kunne gå tapt:

Det er nå, i sitt dødsår 1616, som hun gjør ferdig visa Margjit og Augemannen, som hun har diktet på helt siden storofsen i 1560-årene.* Hun kan verken lese eller skrive, men i bygda hun bor i, er den muntlige folkevisetradisjonen ennå levende. Folk i grannelaget lytter til henne og legger seg ordene og tonen på minnet.
Visa handler om et øyeblikk som utvider seg og utvider seg og blir lengre og lengre og varigere og varigere inntil det kommer til å omfatte hele hennes liv fra fødsel til død. Hun fødes og dør i det samme øyeblikket. Vogga er hennes grav, heter det visst i en av de siste strofene.
Blinde-Margjit er som besatt og forhekset av tidens og forgjengelighetens problem. Det er hun ikke alene om å være i sin samtid.
Det er tidlig på 1600-tallet. Ute i Europa skal krigsgudene snart slippes løs og gå berserk i 30 år. Cervantes og Shakespeare dør. Middelalderens geosentriske verdensbilde bryter sammen, om ikke lenge vil Pascal stirre forferdet inn i et ødslig og iskaldt kosmos og utbryte:
– Den evige taushet i disse endeløse rom skremmer meg.
1600-tallet er den dunkle epoken mellom renessansens pågående og selvbevisste tidsfølelse og 1700-tallets og opplysningstidens nye utviklingsbegrep. Vi er i det århundret da det europeiske mennesket blir klar over sin egen frysende ensomhet, som den franske idéhistorikeren Georges Poulet skriver i sitt verk om tidsfølelsen fra barokken til Proust og Henri Bergson.
Den hittil så guddommelige verdensordning krenger og kantrer. Tiden går av hengslene. Individet sperres inne i øyeblikket eller i erindringen og blir tidens og forgjengelighetens offer. Noen har sagt at 1600-tallets barokkpoeter går nostalgisk tilbakeskuende og rygger inn i en truende framtid. I diktene deres betyr ordet historie det samme som forfall og oppløsning, livet lignes med en skimrende såpeboble som brister, fortiden blir en vakker drøm, framtiden noe illevarslende og øyeblikket en åpen grav.
1600-tallets europeer blir berøvet følelsen av bestandighet og varighet. Kjedet er røket, og perlene triller til alle kanter. Tiden strømmer ikke lenger fram i et snorrett leie som er guddommelig sikret. Den flommer over sine bredder og fosser utover et vidstrakt myrlende og river med seg alt.
Poulet bruker et annet bilde: 1600-tallets europeere føler seg prisgitt en flom av usammenhengende øyeblikk. Tiden blir som en grenseløs blautmyr der den hopper fra den ene usikre torva til den andre, fra det ene øyeblikket til det andre uten at en noen gang kan være sikker på om en lander på torva, eller om en faller i gjørma og suges ned.
I en utkant av dette Europa, på en myrlendt og armodslig liten gard i Norge, går analfabeten Blinde-Margjit i sitt dødsår 1616 rundt og rundt omkring tunasken** og støtter seg til staven mens hun suller og muller på en vise som skal leve i 180 år etter henne. Når hun har tømret visa ferdig, er den blitt på 29 strofer, like mange som det er bokstaver i det alfabetet hun ikke kjenner.
Første del av visa skildrer, tolker og forklarer det som skjedde under vårofsen mellom den ormøyde ungjenta i asketreet og den djerve, staute Augemannen som rir på en springsk stokk i strømmen. Deretter forteller visa om den blinde Augemannen som går stavrende fra gard til gard og fra grend til grend og leter etter synet sitt.
Til slutt, da han er blitt en gammel hvithåret gubbe, kommer Augemannen en sen månelys høstkveld fram til Margjits gard og banker på. Da Margjit åpner og går ut på dørhella, ser hun at det står en blind olding under tunasken. Hun forstår straks hvem det er og går fram til ham. I det samme Margjit tar ham i handa og ser inn i det månebelyste ansiktet hans, mister hun brått synet og blir blind. Men Augemannen får med ett sitt eget syn tilbake og kan se den gamle krøkte Blinde-Margjit stå foran seg.
Visa ender med at Blinde-Margjit sier hun har levd hele sitt liv inne i et umåtelig øyeblikk. Sistpå sitter hun og tvinner et spedbarns reiver sammen med en oldings liksvøp.
Etter hvert som årene og tiårene rullet hen og 1600-tall ble til 1700-tall, skjøtte folk nye ord til visa hennes, og de trakk andre ord fra. Nyslåtte strofer kom til, og gamle strofer falt bort. Visa ble en folkevise.
Men etter 1790 begynte visa å forvitre. Den oppløste seg i strofer, som så oppløste seg i vers, som så oppløste seg i ord, som så til sist oppløste seg i bokstaver.
Da innsamlingen av norske folkeviser, eventyr og sagn begynte i midten av forrige århundre, var det bare brokker og biter igjen av visa Margjit og Augemannen. Ikke en strofe ble nedtegnet.
Visa gikk omsider tilbake til det latinske alfabetet den hadde kommet fra. Når jeg ser alle de 29 bokstavene samlet på rekke og rad, minner alfabetet meg om en kirkegård der visa Margjit og Augemannen ligger begravd. Hver enkelt av de 29 strofene har fått en bokstav over seg som minnestein.

Skildringen av hvordan den immaterielle kulturarven kan ha gått tapt, oppfatter jeg som rammehistorien i utdraget. Inne i den fortellingen baker Herbjørnsrud inn andre fortellinger som ligger nært opp til popularisert historieskrivning. Utenfor rammehistorien over ligger det ytterligere en ramme med en historie fra vår tid. Novellen er en skikkelig løk!

Herbjørnsrud binder fortellingene sammen med lydlike ord og analogier og bygger språkbilder av det store i det lille, og omvendt. Spesielt beskrivelsen av hvordan visa/teksten gikk i fullstendig oppløsning, helt til bare byggeklossene var igjen, tiltalte meg.*** Formfullendt og godt håndverk! På tide å lese mer av Herbjørnsrud ...

Det er fascinerende og tilfredsstillende å lese en tekst hvor forfatteren formmessig løser en slik oppgave ved å kombinere utsøkte poetiske bilder med elegant skriveteknikk. Som tolker leser jeg inn blant annet en forenklet, men gyldig, idéhistorisk fremstilling i teksten, som:

... forfall og oppløsning ...

I tidligere malerkunst finner vi en del avbildninger av ruiner, gamle borger i forfall og lignende. Men tendensen ser ut til å holde seg i lang tid utover. Så sent som under Otto von Bismarck (Altmark 1815-1890 "[der] eigentlich eine träumerische, sentimentale Natur [sei]"****) bygges det vel ruiner, så vidt jeg erindrer. Nylig så jeg også en brukken kvasiantikk søyle i Nord-Trøndelag, så selv de norskeste nordmenn har blitt revet med og deltatt i den kontinentale trenden. Teksten på 'Olavstøtta' på Stiklestad går slik:

Denne støtte
er reist Aar 1805 til Minde om
Kong
Olaf Haraldsen
Kaldet den Hellige
som faldt i Slaget ved Stiklestad
den 29. Juli 1030

Idéhistorisk er koblingene opp mot impulsene som jog gjennom Europa etter utgravningene i Pompeii og Herculaneum, ganske tydelige. (Utgravningen i Pompeii startet i 1758 og pågår vel ennå.) 1700- og 1800-tallets avbildninger av den ensomme vandrer og wergelandsk og bjørnsonsk vovet hyrdediktning kunne vel også vært assosiert inn her, men nok er nok, og av og til rent for meget ...

Olavsstøtta på Stiklestad | Nærbilde av Olavsstøtta på Stiklestad

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no