Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Subversiv og pervertert februarlitteratur

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:1 » Macht und Rebel

I Boktilsynet lørdag 5. mars (2005) snakket P2s litteraturanmelder Knut Hoem om hvor krevende dagens forfattere var overfor sine lesere:

Eg fatter ikkje ka som er i ferd med å skje, eg altså, i norsk samtidslitteratur. Det er altså mange psykopater og gærninger der ute – håper det ikkje gjenspeiler virkeligheten.

Kommentaren gjaldt Vidar Sundstøls Kommandolinjer, men undertegnede mener den kan passe på flere bøker.

Ellers i programmet ble det snakk om litterære trender i tiden. Hojem mente at det å skrive veldig forståelig, realistisk, lett tilgjengelig og lett biografisk var typisk for våre dagers litterære stemmer. 80-tallet benevnte han som språkeksperimenter, mens litteraturen på 90-tallet trakk seg tilbake til familien og de nære ting, gjerne ispedd minner fra egen barndom. Innesitterprosa var en benevnelse som ble brukt om 90-tallet i programmet. Under følger et par epistler fra den senere tids litterære skremsler:

Som ventet ble Macht und Rebel – Skandinavisk misantropi 2 en skuffelse. Abo Rasul forutsetter en cerebral leser, men gjentar seg selv til det kjedsommelige. Tankegodet ser dessverre ut til å tilhøre en fallert og naiv undergrunnskultur på åttitallet. Som vanlig – allerede i sin andre bok er han forutsigbar – tar han kaka og overgår de fleste når det gjelder å tømme obskøniteter utover sidene (som for eksempel å legitimere barnepornografi og sex med mindreårige). Men er hensikten bare å si at "jeg kan flere stygge ord enn deg"? Uansett, her er likevel et par sitater:

Pubes har en idé om at tre like bokstaver eller tegn som står etter hverandre alltid uttrykker noe ondt. [...]
Pubes er også mannen bak websiden: www.kkkaaaxxx666.com, nettstedet med flest pop-up-vinduer på hele internett. Det er komplett umulig å finne noe som helst blant alle pop-up-vinduene på nettstedet hans, og – hold deg fast – DET ER OGSÅ MENINGEN! Pubes har, som han selv har sagt, satt seg fore å "pervertere pop-up-kulturen som gjør nettet til et kontinuerlig AltF4-mareritt." [...] Pubes tar høyde for å subversere den kommersielle, anmassende pop-up-logikken.

På et punkt nærmer Rasul seg en observasjon som kan være relevant for flere enn de som har tilbrakt sine ungdomsår i sterkt narkotiserte alternative miljø på norsk venstreside, desillusjonert på grensen til det neo-nihilistiske:

Det som må skje, skjer; innvandrergutta og Macht og Rebel gjennomfører et lite male bonding-rituale ved å innta narkotika sammen inne på dassen. Det er ingen situasjoner som gjør at menn oppfører seg mer vart og kjærlig mot hverandre enn når de omgås små poser med pulver, når de holder opp en nøkkel eller en knivspiss oppunder nesa på hverandre der det ikke finnes speil på veggen, overleverer en sammenrullet pengeseddel eller deler på likt og porsjonerer ut til hverandre. Småjentene står ute i baren og har ca. femten forskjellige karer på seg i løpet av tiden alfa-hannene lader opp inne på dassen, karer som skygger fort når de ser dem komme tilbake; det er en rimelig selsom blanding på sekskløveret som kommer ut fra dassen; hvite og brune og halvunge menn side om side betyr ALDRI annet enn trøbbel og dop. Og vold. Og sex-jakt. Og sammenrørte æresbegreper. Og destruert sosial kodeks. Og ingenting å tape. Og null-toleranse. Og inter-etnisk amoral. Man kan tenke som så: Hvilket kommunikasjonsgrunnlag er mest stabilt, globalt sett? Glede og menneskelighet? Nei. Vold, sex og dop? Ja. Det er om å gjøre å finne et minste felles multiplum for å få rasene til å interagere.

Etter å omsider ha kommet meg gjennom Abo Rasuls traurige misantropier, ville jeg gjerne slappe av med en anbefaling, Simen Svale Skogsruds Pragma (Tiden, 2004). Først trodde jeg det var Rasul som igjen (og under et annet alias) lot sidene flomme over med frekk og fiffig retorikk og kvasivitenskapelige fremmedord. Senere ble jeg litt i tvil og begynte å lure på om dette var nok en ny, ung livstrett stemme. oslopuls.no skriver:

Simen Svale Skogsrud åpner sin debutroman smått genialt: Støter fra seg massevis av lesere. Teksten begynner som en overlesset brandingrapport skrevet av Norges mest utspekulerte og kyniske markedsfører, Peter P. Freeman.

Markedsføring inngår ikke i min egen bakgrunn, så jeg kjenner ikke igjen faguttrykk og faglige referanser som VECTIM eller Höllenheimer. Men googler man ordene finner man fort referanser til død og goth, og det kan jo passe godt til hovedpersonens noe dystopiske verdensbilde. Utdrag fra boken:

Vedlegg VII: Void Discovery
...
Soft Spot Targeting Group ved Dyson.Pragma Change Management & Magic (DP/CM&M) har i samarbeid med kunden gjennomført en Value-Space Void Discovery prosess og korrelert funnene med målgruppens Identity Matrix (herunder Perceived Brand-Desensitization, Personal/Social Ambition Graph, Personal/Social Core Values samt eksplisiterte og implisitte etiske og estetiske formanter slik de fremkommer i intervjuer). SSTG har nedfelt analysen i en avgrensning av det projiserte produktets optimale Mythical Estate Claim, lokalisert resultatene i et riskregulert brandlandskap og postoptimert måldemografiene i samsvar med Soft Spot- topologiene (Zemmler/Dümmel Pragmatic Opportunity Engineering.) I dette dokumentet redegjør SSTG i sammendrags form for resultatet av Value-Space Void Discovery prosessen.
...
3. Claim of Mythical Estate (Mindshare)
Data fra OECD tyder på at hver enkelt menneske på kloden er del i en eller flere truede eller diskriminerte minoriteter. SSTG opererer med følgende subsett av VECTIM-matrisen: homoseksuelle, gjeldsofre, anorektikere, spillegale, kjønnslemlestede, trygdebrukere, festnarkomane, alenemødre, pedofile, dusjrunkere, pornosurfere, sosiopater, angstnevrotikere, mobbeofre, bulimikere, pitbullholdere, arbeidsnarkomane.
Etter det SSTG erfarer er historien en kjede overgrep. Det finnes støtte for teorien om at enkeltindividene er viljeløse droner jaget gjennom historien av omstendigheter (Höllenheimer 1987, Benjamin 1979). Arbeidslivsundersøkelsen 2001 korrelerte med EuroChoice Census 2003 indikerte at det kun er omstendigheter som skiller en børsvinner fra et bingo-offer.
For enkeltindividet er livet lotteri. Målgruppens tragedie er at den forventer å finne mening i det.
For optimal ROI anbefaler vi at kunden produktiviserer en vesentlig global forventningsjustering, optimalt sett levert i bundle med en effektiv trøst.

Noen sider senere:

4. Product-Customer Interface Structure
[...]
k. I 1999 anbefalte SSTG Det norske Turistråd og Eksportrådet å stimulere til utvikling av den norske eskapistbransjen. Oslo har noe spesielt å tilby på denne fronten, som ikke nevnes i brosjyrene, men som trolig kunne produktiviseres med stort hell overfor den rette livstrette målgruppen. Ibiza gjør kjedsomheten demonstrativt dekadent, London gjør den hard og hektisk, Tokyo gjør den flimrende grotesk, men bare Oslo har evnen til å fortynne den. Tilsynelatende oppheve den. Nordmenn har den vidunderlige gaven at de kan få alt de gjør til å virke skikkelig. Rendyrket gjennom hundrevis av karrige hedersbondeprotestantiske og fullstendig urbanitetsfrie år. Nordmenn har perfeksjonert evnen til å få meningsløsheten til å virke målrettet og leden til å virke konstruktiv (jf. behovet for en oppbyggelig hedonistrevolusjon og samfunnskritiske, idealistiske reklamebyråer). De går i oppløsning hvis de ikke får lov til å bygge landet, og finner stadig nye måter å se seg selv som uselviske dugnadsarbeidere. Derfor har nordmenn rendyrket fullkommen "Superlede", en motstandsløs selvrettferdig krypto-hedono-eskapisme uten snev av skyld. Mange potensielle kjøpere er på jakt etter denne følelsen (de av dem som ikke har mot til å søke seg til u-hjelpsarbeid eller krigsjournalistikken). Frankrike har vinen, Danmark pølsene, England ølen – men på dette området er nordmennene ekspertene: Norway – escape nothing! Oslo 2005 – Purpose Park, Meningsfyldens Disneyland! Kjernemålgruppe BCfA27-38 (velutdannede sekstiåtterbarn med framskreden weltschmerz). Falloff: hele 27%. (PLEBS** sier: takeup 5.4, snowball 9.1, salgskurvatur 49.2 (noe lavere enn Las Vegas og Graceland).)

Mot slutten av boken kommer Skogsrud inn på et tema som minner sterkt om Rasuls antatte betraktninger. Også hos Skogsrud fins noe som kan ligne på et budskap, etter litt over hundre sider med regelrett drittprat:

– Rebellen er blitt mainstream, leser Karen fra skjermen. – Rebellen er blitt mainstream, og hedonistisk selvorientert lykkejeger-mentalitet har i løpet av etterkrigstiden gått fra å bli regnet som en farlig antisosial tendens til en hovedkulturell kjerneverdi. Hos de målgruppene der en rebelsk positur tradisjonelt sett har virket kjøpsutløsende, må vi nå tenke nytt for å skape et spenn mellom dem og hovedkulturen. Den hedonistiske fritidsrebellen har de senere år vært plaget av såkalt "repressiv toleranse". De føler hovedkulturen "forstår dem ihjel". Dyson.Pragma tolker det som et selvforsvar: Den hedonistiske rebellen har inntatt makten og avskyr sin egen toleranse. Nettopp fordi den hedonistiske rebellens eget blikk er blitt det dominerende, tolereres rebellen. Av seg selv, rett og slett. Konseptet "repressiv toleranse" er et forsøk på å (i selvforsvar) plassere toleransen utenfor seg selv og makten. Men det finnes håp for kundegrupper som begjærer "mening", konflikt og synlighet: Vi ser i dag at moralisten møtes med den samme offentlige harme og hat som man tidligere reserverte for Hell's Angels og Sex Pistols. Det er for eksempel homo-skeptikeren og abortmotstanderen som i dag henges ut som antisosial og samfunnsundergravende. Budskap rettet mot innovatør-gruppene må for framtiden la seg inspirere av islamistiske ektremister, gammeltestamentlige mørkemenn, militante sosialdemokrater, fundamentalistiske folkeopplysningselitister og så videre. Mens den nye streitingen: den hedonistiske "rebellen" vifter småborgerlig med pikken, dynker seg reaksjonært i blod, sprøyter maling opp i anus mens han rauter forgjeves etter oppmerksomhet, kommer grensesetterne til å lyse i mørket praktisk talt uten anstrengelse. Grensesetting er den nye avantgarden. Moralisme er den nye pønken.
Karen smiler igjen. – Ikke sant? sier hun. – Helt i tråd med det du sa.
Jeg kjenner at jeg blir kvalm.
– Det skal avholdes et nytt møte i juli. I Bilbao. Det skal utvikles en blueprint for framtidens fritidsrebeller: de nye moralistene, sier hun. – Nymoralerne. Grunnrisset er blitt testet på fokusgrupper i hele Norden. Fungerer som faen! Er du klar for det? Er du tilbake i spillet, Peter?
Jeg har ikke noe umiddelbart svar på det spørsmålet. Men jeg føler meg svak, merker jeg. Jeg tror jeg må drite. Jeg blunker hele tiden. Kanskje jeg må grine. Jeg har vondt i brystet. Det knitrer i synsfeltet.

Nymoralerne, der var den, ja!

Kledelig nok setter, på selveste julaften, Dagens Næringslivs litteraturanmelder Ane Farsethås alt det litterære samtidsgriseriet inn i en mulig ramme. Under overskriften Ned i skjul spør hun: 2004 var året da Bibelen var overalt i norsk litteratur. Hvorfor?

Ja, er ikke Bibelen rett og slett i ferd med å bli eksotisk? Det er ikke det at vi kjenner den, men at vi ikke kjenner den så godt som vi synes vi burde, som gjør den fascinerende? For meg som ikke er vokst opp med noen tro, er i alle fall kristendommen omtrent like eksotisk som jødedom eller islam.
Og det kan virke som om Bibelen oppsøkes nettopp fordi den fremstår som noe fremmed, noe annet. Forfattere er hunder etter områder som har ligget brakk – de blir som kjent ofte fruktbare etter en stund. Man er lei sin egen tid, og går tilbake til kildene, ad fontes, slik renessansen i sin tid lette i den antikke mytologien for å fortelle sine historier. Hypotese: Når religionen svekkes som trossystem, gjenoppstår den som mytologi.
Og jo mer fortellingene frigjøres fra sine religiøse budskap, jo mer åpnes nye bruksmåter. For Bibelen er like anvendelig som andre mytologier, med stort persongalleri og tilfang av intriger. Når boken ikke er opptatt med å lovregulere viktige ting, som straffen for en kvinne som kommer borti motstanderens penis når hun hjelper sin mann i et slagsmål (5. Mosebok, 25:11), utgjør de korte, handlingstette fortellingene en mer komprimert samling fabler enn den beste plotbok fra Hollywood.
Den mest radikale forklaringen fremsatte likevel debutanten Simen Svale Skogsrud i romanen Pragma, om en trendekspert på jakt etter det neste store. I bokens slutt leverer han sin konklusjon, som viser seg å sammenfalle med spådommen til en hær av andre trendforskere som har jobbet parallelt: Nazisme, satanisme, blackmetal, alt er brukt opp for dem som vil være rebeller. Den neste trenden må bli grensesetting, regler og måtehold: "Grensesetting er den nye avantgarden, moralisme er den nye pønken". Bare religion er ute nok til å bli in.
Mote eller ei, Bibelens tilbakekomst tyder uansett på at de såkalt store fortellingene kanskje likevel ikke er brutt helt sammen – eller i alle fall at det er mange som er interessert i å plukke opp bitene for gjenbruk.

Sort ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no