Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Det norske selvbildet

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:1 » à la Aftenposten

Under tittelen Da Norge mobiliserte til krig mot Sverige skrev Ole Kristian Grimnes, professor i historie ved Universitetet i Oslo, i Aftenposten 02.10.04:

Krigsfrykt, ikke krigsvilje. Riktignok var det liten vilje til krig på begge sider i 1905, men noen var likevel mer villige til å ta en krig enn andre. Blant svenskene opptrådte de langt ute på den politiske høyresiden. I Norge lå de tilsvarende langt til venstre. For der finner man noe som er enestående i den norske venstresidens historie: en blanding av ikke-sosialistisk småfolksideologi, sosial radikalisme, pågående nasjonalisme og forsvarsiver, paret med offisersskepsis. Men hovedtendensen i begge land var krigsfrykt, ikke krigsvilje.

I 2005 har Aftenposten åpnet sine spalter for begavede og kritiske norske tenkere og meningsdannere. Det er så mange myter og konstrukter å ta tak i at det kan bli en rekke utdrag etter hvert.

Teppet opp for 1905, kommentar ved Tor Bomann-Larsen i Aftenposten 4. februar:

Fortiden måtte gjenreises før fremtiden kunne realiseres. Derfor er det vanskelig å tenke seg Christian Michelsen uten P.A. Munch. Historieprofessoren grov frem en "Masse af alle Sagatidens Minder," skrev etterfølgeren Ernst Sars. "Munch kan siges at have kaldt det gamle Norge frem til Undsætning for det nye i en af dets Trængselsperioder." Sagamassen ble forløpende foredlet av lyriske og dramatiske eksekutører som Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Det lå flere generasjoners patriotisk hjernetrim bak den nasjonale mobilisering som fant sted våren 1905.
...
Henrik Wergeland hadde vært den "centrale Skikkelse" i århundrets første halvdel, Bjørnstjerne Bjørnson i dets andre. Dikterne hadde bygget landet ord for ord, setning for setning, vers for vers, drama for drama. Benådet av "saganattens" drømmesyn hadde de penslet ut et folk av mektige dimensjoner. Kongeriket Norge var gjenreist i illusjonenes verden som et fortidsminne av stadig sterkere lyskraft.

P.A. Munch var også opptatt av språk. Han arbeidet en periode for at vi skulle ta avstand fra samtidens dansk-norske sprog og heller vende tilbake til det norrøne.

Selvopptatt i 100 år er overskriften i en kommentar formulert av kulturredaktør Per Anders Madsen, lørdag 5. februar:

... det er nemlig to måter å være selvopptatt på. En dum og en klok.
...
Nestoren i norsk sosialantropologi, Fredrik Barth, minnet om et mer distansert og klokere perspektiv på seminaret Norge i verden på Blindern for et par dager siden. Gjennom sin imperialistiske fortid har mange andre land ervervet seg en pragmatisk kunnskap om verden som Norge mangler. Uskyld betyr uvitenhet. Vår mangel på kunnskap om verden gjør oss i mange henseende umåtelig dårlig egnet for å drive det fredsarbeid vi gjerne vil. Vi risikerer å handle ondt til tross for våre gode forsetter, fordi vi kjenner verden for dårlig til å overskue konsekvensene av vår aktivitet.

Det at vi har for liten erfaring med verden, kan kanskje være noe av årsaken til at vi har så store problemer med å forholde oss til andre kulturer, både våre nye landsmenn, våre egne urfolk, de samiske befolkningene, og tidligere tiders innvandrere som kvæner og tatre; en og annen ihjelslått negroid postmann ble det vel også plass til på det blide Sørland. Selv pleier jeg å antyde overfor afrikanere at norskinger kanskje ikke ønsker å se verken nye kvaliteter og uventet adferd.

Og apropos urinnvånere. Flyktningehjelpen hadde et større annonsebilag til Aftenposten 4. februar. Under overskriften Kulturell voldtekt finner vi følgende:

Dette er urinnvånernes land. Aborigiene og deres 50.000 år gamle kultur ble voldtatt av den britiske kolonimakten, og først nå, etter over 200 års fornedrelse, blir deres kultur og tradisjoner verdsatt. Deres kunstneriske uttrykk er tatt inn i det gode selskap i alle verdenshjørner.
I dag er Australia er etnisk lappeteppe med innvandrere fra 150 land. Dette, sammen med masser av plass og den gjestfriheten vi møtes med, får den strenge flyktningepolitikken til å fremtre som et paradoks.

'God plass' høres kjent ut. 'Strenge flyktningepolitikk' høres kjent ut. Er det en analogisk fortelling eller en fortelling bare om kontinentet på andre siden av jorden, tro?

('Gjestfrihet', hmm, den var verre du ...)

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no