Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Lesning for kynikere

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:1 » Abo Rasul

OK, i lenger tid har jeg forsøkt å innstille meg på å lese populærlitteratur av type Margit Sandemos Isfolket-serien.* Jeg prøvde meg på Trollbundet, supplerte med Jane Mysens Rallare fra serien Barn under månen, og lesset på med Rune Angell-Jacobsens Drømmenes tid.

Bøkene lå der og skulte på meg i en måned. En kveld mannet jeg meg opp og gikk løs på tekstene med åpent sinn – trodde jeg. Tålmodigheten ble straks satt på prøve, og toleransen strakk seg kun til side 12. Beklager, kjære leser, hodet mitt tåler ikke denne type lødig litteratur. Så det er like greit å holde seg til forståelig tekst =8-/

Arne Berggren hadde noen interessante formuleringer i boken Advent, som for eksempel:

"De sa at ironi var ut, men de bommet dessverre. Det eneste som skjedde var at ironien spiste opp alt den refererte til, og begynte å referere til seg selv."

Hva vet folk om tilgivelse? Jeg kan vel ikke si at vi i Kirken har gjort det mer meningsfylt for folket. Tilgivelse, det er blitt noe man tilbyr andre, noe man gir. Men tilgivelse er snarere noe man skal gi seg selv. Man legger noe bak seg. Man sier ikke at det som var galt gjort, med ett var rett. Man sier ikke at man har glemt det hele. Man sier at man har lagt det bak seg og vil gjøre hva man kan for ikke å rippe opp i det, selv om man av erfaring vet at det blir vanskelig. Man skal ikke renne ned dørstokken hos gjerningsmannen og gjøre seg liten. Tilgivelsen er ikke en utstrakt hånd. Tilgivelsen er individualisering, det er en mur som sakte, men sikkert bygges, mellom offer og gjerningsmann. For tilgivelse er ikke, som mange ser ut til å tro, at du inviterer inn den som gjorde deg urett. Ikke i første omgang. Tilgivelsen skjer i steg. Den gjerning som har bragt dere sammen i en hendelse, beveger du deg som offer ut av. [...]

Abo Rasuls debut the Cocka Hola company – Skandinavisk misantropi ble en merkelig leseopplevelse. Matias Faldbakken, som Abo Rasul er alias for, åpner friskt. Allerede på første side kastes leseren inn i innspillingen av en scene i en pornofilm, med tilhørende dialog. Gjennom boken går det jevnt og trutt i slibrigheter og voksne mennesker som oppfører seg som om modningen var stoppet opp mellom tre- og femtenårsalderen et sted.

Under alt grisepratet, alle obskønitetene, all cerebral overflatestøy og all grovkornet humor kan man likevel mer enn ane en kunst- og kulturkritikk. Man kunne forsøkt å finne ut hva en eventuell implisitt forteller forsøker å formidle, men jeg går rett på tolkning av teksten og antar at den blir som følger: Våre radikale kunstnermiljø er modne for og trenger sterkt til nok en diskusjon. Hva med følgende hentydninger fra unge Faldbakken, som jo selv har utdannelse som kunstner:

– Nei, altså kunst, eller som jeg foretrekker å kalle det, kontemporær estetisk praksis eller anvendt kritisk teori, alt etter som, har ikke mye med såkalt tekstildesign å gjøre, spør du meg ... eller vica versa ... men forstå meg rett – det har ikke maleri heller ... for å si det slik ... he he ...
– ... Eeenei ... men ... hva gjelder det?
– Nei, altså for å forklare meg litt bedre ... jeg fører stort sett de nyere kategoriene tilknyttet den estetiske praksisen i galleriet mitt ... det være seg relasjonsestetikere, softmodernister, samplere ... intervensjonister, spontan-konseptualister, posttekstualister, stedsreferensialister ... også videre, ikke sant ... stedsresponsivister, stedsneglektikere, institusjonskritikere av alle sorter, sosio-utilarister, pseudo diskursivister, kontekst-flacktivister, mer tradisjonelle videokunstnere, alle sorter appropriasjonskunstnere ... installatører ... og så videre ... kritisk kulturell praksis som sådan ... ja, du forstår vel ... du skjønner vel tegningen for å si det sånn?

"Nok en skakkjørt kunstnerunge," tenker jeg, og smiler besserwissersk og fordomsfullt etter mentalt å ha tatt en kjapp og kategoriserende rubrisering. Det er vel bare å glede seg til å lese oppfølgeren, Macht und Rebel, som handler om "den opprørsfetisjistiske Greenpeaceanarkimøkka" og kanskje gir ytterligere påfyll til kynismen.

Like lett er det å kjenne seg igjen i Ragnar Hovlands novelle Dei siste beat-poetane i Midt-Hordaland. I den nynorske bloggen finner du et lengre utdrag, og teksten er langt lettere tilgjengelig enn Rasuls. Over til noe helt annet:

"Jeg hører en hylende lyd. Jeg har vekket vekkerklokka."

Apropos barn av kreative foreldre: Ordet utrolig er en fryktelig slitt floskel, men i boken Forsiktig glass fanger faktisk Ingeborg Arvola det lille barnets undring over verden på en troverdig måte. Sikkert hverdagskost og -føleri for folk med barn, men fremmed nok for en gammel ungkar. Her er et par skjønne formuleringer som jeg lot meg fortrylle av:

Jeg og de voksne lever i forskjellige tanker.
Det tar flere dager før jeg orker å se de voksne inn i øynene. Jeg lar dem være et sted over hodet mitt.

Like søtt er det gjennom hele boken, og i partier glitrer Arvola, som i åpningen:

Jeg greier å vippe en sovepose ned av skapet. Jeg ruller den ut og kryper til bunns. Jeg er en ball i mørket. Jeg blir varm og tung i hodet av den dårlige lufta, søvnig og rolig.
En av de voksne finner soveposen, men ikke meg. Hun ruller oss sammen mens hun mumler noe om rot. Jeg ligger som et nøste i bunnen av soveposen. Jeg puster gjennom glipen nederst i glidelåsen. Vi blir plassert ved siden av døra. Der ligger vi lenge, veldig lenge, men jeg roper ikke. Jeg har det trangt og godt. Jeg lytter til de voksne som blir selskapelige. Det ringer på døra noen ganger. En stund er det musikk, men den slutter brått. Det gjør ikke de voksne. De holder på i det uendelige. De danser eller deiser inn i veggene. Det er vanskelig å avgjøre fra bunnen av soveposen. Etter hvert mister de bokstaver, og ordene de sier til hverandre blir underlige. De krangler om følsklene sine. Jeg fniser lydløst. En av de voksne romsterer i nærheten. En hånd griper tak i soveposen. Selv ikke når jeg kjenner at jeg blir løftet, roper jeg.
Den voksne bærer med seg både soveposen og meg. Jeg tror vi går ut. Lyden av en dør. Noe som kanskje er høstluft. Jeg tror vi klatrer inn i leketeltet mitt. Jeg synes jeg hører lyden av knappe-åpningen. Den voksne romsterer, faller noen ganger, mumler og snufser litt. Leketeltet sukker i sømmene. Soveposen blir rullet ut. Jeg skifter stilling uten en lyd. Jeg er lysvåken, spent og glad. Jeg skal være i soveposen sammen med den voksne. Jeg smiler i mørket.
Digre føtter legger seg til ro like over hodet mitt. Lenge ligger jeg helt helt stille, mer våken en jeg noensinne har vært. Stille som et ingenting. Så strekker heg hånda fram og kliper lett i lilletåa, og jeg hører det forbausede skriket som en stemme i en ropert i et annet land.

Slik slutter første kapittel i romanen, uten ytterligere avrunding.** Slik starter et annet:

vrengte paraplyer
Inne er det de voksne som bestemmer. De stapper meg ned i en utedress og dytter meg ut døra. Ute er det vinden som bestemmer. Jeg sitter i søla og strever med den røde plastspaden. Så tar vinden den ifra meg. Spaden seiler i vindkastene og forsvinner. Jeg følger etter. Vinden har sendt spaden til bunnen av grøfta. Jeg liker ikke den grøfta. En gang klatret jeg ned, og kom meg ikke opp igjen. Jeg måtte være i grøfta til det ble leggetid. Da åpnet de voksne døra og ropte. Jeg svarte dystert fra den sølete grøftebunnen. Spaden ligger stille og ser opp på meg. De voksne er inne. De spiller høy musikk. Vinden napper i hetta på utedressen. Det er vinden som bestemmer. Jeg ligger på rygg ved siden av grøfta og lytter til den. Hvuuui, hvuuui. Vusj, vusj.

Selv har jeg ofte undret meg over hva som foregår i bollen på de søte små, men sjarmerende er de, de små nurkene. (At teksten får det til å rykke i de mest stivbeinte av oss – og kanskje får oss til å lure på hvor nærmeste barnevern er – lar vi ligge.)

* Barn i søppelbøtte :: Lenke til tullenettstedet b3ta.com i dette bildet

Herman Willis' st.olav

Vår hovedperson, Ivan Witt, reflekterer over sin oppvekst i et møblert hjem:

På vei tilbake til kjøkkenbordet slo det ham hvor lite de hadde ledd da han vokste opp. Han kom fra en familie som ikke lo mer enn strengt nødvendig. Hans mor lo bare når det var sosialt påkrevd eller dersom ting gikk galt for noen. Og Jon Witts latter virket som oftest mer truende enn egentlig jovial.

Willis har en fin formulering på solid skrivevegring, en opplevelse det tidvis kan være lett å kjenne seg igjen i:

... han vendte igjen tilbake til datamaskinen og én og én bokstav som i løpet av syv dager ble til litt over én side med intetsigende tekst. Han kunne like gjerne blitt lyriker, tenkte han en formiddag mens han så ut på den snødekte bakken og ventet på at dagens andre kaffeladning skulle trekke.

Willis lar også Ivan definere og gjøre rede for opprinnelsen til fenomenet ingress, tidligere et sammendrag, i dag kanskje en sekvens for spissformulering:

En ingress, visste alle som hadde rapportert fra krigssoner, var en oppfinnelse fra den amerikanske borgerkrigens dager. Ingressen hadde blitt til fordi telegraflinjene kunne bli kuttet av sabotører før en melding var ferdig overført. Derfor lagde man et lynraskt sammendrag av saken som ble sendt først, og deretter kom det mer detaljerte stoffet man egentlig hadde tenkt å sende. Slik var man sikret at de viktigste nyhetene nådde redaksjonen, mens denne på sin side oppdaget at om de trykket også den første kortversjonen, gjorde det avisen lettere å lese.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no