Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Avisklipp

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:1 » januar

Under overskriften Velferdsstaten er lønnsom finner vi en kort historisk fremstilling av velferdsstatens tilblivelse samt en implisitt argumentasjon for dens berettigelse. Selve diskusjonen som kronikken inngår i, skal ikke behandles her, men Reiulf Steen skriver følgende:

Hva skal være forholdet mellom privat og offentlig forbruk? Hvilke elementer i velferdsstaten ønsker vi å bevare? Hvilke kan vi klare oss foruten? Bør nye eller forsømte felter spinnes inn? I hvilken grad vil demografisk utvikling, lave fødselstall og aldringsprosessen tvinge oss til smertefulle valg? Behøver ikke valgene bli så smertefulle?
Opprinnelsen til den moderne velferdsstat kan tilskrives en britisk embedsmann, økonom og politiker, lord William H. Beveridge. Mens Europa sto i brann og de britiske øyer kjempet for sin eksistens, utviklet han helt nye tanker i en rapport til regjeringen om de sosiale forholdene etter krigen. Han var hverken revulosjonær eller sosialist, han var liberal. Ikke desto mindre undertegnet han et dokument der krigen ikke bare ble oppfattet som en nasjonal forsvarskrig, men som et revolusjonært øyeblikk i verdenshistorien. I dette revulosjonære øyeblikk er det tid for revolusjoner, ikke for lappverk, skrev han.
Hans Social Insurance and Allied Services (1942) er historiens klassiske dokument om velferdsstaten. La gå at Otto von Bismarck (1815-1898) var den første som introduserte sosialforsikringer, men Beveridge har æren for en helhetlig filosofi som ga staten et universelt ansvar for borgernes trygghet og velbefinnende, velferdsstaten.
Velferdsstat. Beveridge-planen ville fordoble statens sosialutgifter, statsminister Winston Churchill ble rasende og sverget på at han aldri mer ville se Beveridge for sine øyne. Av engstelse for de økonomiske konsekvensene nølte også Labour, men gjorde så velferdsstaten til hovedsak i valgkampen før parlamentsvalget i juli 1945, som endte med overraskende brakseier for Labour og et av de til da største nederlag i historien for de konservative. Beveridge hadde fått overveldende tilslutning til sin revolusjon.
Beveridge-planen kom til å danne modell for velferdsordninger i mange land. Den skisserte fem samfunnsonder som måtte bekjempes. Fattigdom og nød var viktigst, men årsakene er ofte å finne blant de fire andre samfunnsondene: sykdom, uvitenhet, dårlige boforhold, arbeidsledighet. For sin tid var det revolusjonerende å påpeke at nød og fattigdom ikke skyldtes enkeltmenneskets forsømmelser, men samfunnsforholdene. Et bedre kompromiss mellom konservatismens store tenker Edmund Burke (1729-97) og den tilsvarende på sosialistisk side, Karl Marx (1818-83), er det vanskelig å tenke seg.

Nazi-industrien rundt Hamsun

Cand.philol. Ole Petter Førland hadde et debattinnlegg i Aftenposten 10. januar, under ovenfor nevnte tittel. Problemstillingen er enkel:

Slagside. Hva skyldes dette evige nazi-maset som har gjort Hamsun til persona non grata i det offentlige rom i snart 60 år?

Ganske så snertent innleder han:

Vår tid har et sykelig forhold til Knut Hamsun. De ustoppelige medieoppslagene tegner et bilde av en gammel mann som under krigen var stornazist uten selv å forstå det, og som ble fratatt muligheten til å få saken sin rettslig prøvet. Det at han også har skrevet flere verdensberømte romaner, er det kanskje ikke alle som har fått med seg.

Utover i innlegget går han i rette både med journalister, litteraturvitere og historikere, som har tegnet et svært usympatisk og endimensjonalt bilde av dikteren. På vitenskapelig hold har det ved hjelp av tendensiøs historieskrivning vært ført en svertekampanje mot forfatteren. Forstår jeg Førland rett, har det oppstått en lukrativ nazi-kulturindustri som har overskygget Hamsuns forfatterskap. Avrundingen er slik:

... Krigen er selv etter 60 år like aktuell i samfunnsdebatten. Krigsgenerasjonen har også vært særdeles dyktig til å holde historien, og mytene, levende.
Knut Hamsun er vår største forfatter noensinne. I 1920-årene hadde han en posisjon i det norske samfunnet som ingen av dagens forfattere er i nærheten av. Han ble hyldet av de største dikterne i verden på sin 70-års dag. Det eneste som kunne gå galt, var hvis noe utfordret hans nære bånd til Tyskland og hans forakt for det imperialistiske England. Da det var nettopp dette som skjedde, er det riktig å si at Hamsun ble et offer for sin hengivenhet til Europas største kulturnasjon, med sine sterke litteraturhistoriske og språklige bånd til Norge. Tysklandsvenn er ikke synonymt med nazist.
Hamsun stod på feil side under krigen, og fikk fortjent en bot tilsvarende flere millioner kroner i dagens pengeverdi. Han ble aldri dømt for landssvik. Det er fullstendig ut av proporsjoner at vi i 2005 ikke kan tone ned disse fem okkupasjonsårene, og få Knut Hamsun rehabilitert og fram i offentligheten.

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no