Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Såret sutring ett år etter katastrofen

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:1 » Homo sovieticus

I dag er det ett år siden jeg ble offentlig skandalisert. Fremdeles har jeg problemer med å forstå hva i alle dager som skjedde der borte. De bakenforliggende mekanismene rundt ansettelsen og min oppsigelse kunne ha offentlig interesse, som en etisk problemstilling i et diskuterende samfunn. Men skandalen selger nok bedre. Jeg forsøkte å advare dyrene om hva de var i ferd med å utløse, men de ville ikke høre. Å bli forblindet av higen etter makt, kan gi skadevirkninger som slår alle veier. Selv òg alene kan jeg ikke rette opp bildet som ble skapt uten samtidig å ramme andre. Er det riktig å ramme andre for å redde sitt eget ry og sin egen ære? Svaret er selvsagt nei. Vinnere er vinnere, og noen egg må knuses for å lage omelett. Det er bare litt kjipt å være egg ...

En positiv erfaring var det allikevel å faktisk overleve det helvete som fulgte etter at jeg sa opp. Etter fire måneder med anonyme brev, sjikanøs e-post og telefonterror til alle døgnets tider, begynte det omsider å roe seg noe. Selvbildet hadde fått seg en alvorlig smell, og jeg ble kjent med dybder som jeg bare har lest om hos folk som har levd spesielle liv eller hatt sterke forstyrrelser. Gjennom egen erfaring kan jeg kanskje og forhåpentlig følge folk med større empati, og ut i vanskeligere terreng, enn hva jeg har kunnet tidligere. Ikke minst fikk jeg tid til å lese mye skjønnlitteratur.

Tilgivelse har vært et tema det siste året. Rundt omkring i hodet har jeg lett og lett, forsøkt å finne frem til storsinn og en god følelse for onde mennesker. En ubetinget tilgivelse, noe à la en kristen impuls, hadde vært kjærkomment. Men det var denne stoltheten da, som ikke er så begeistret for å bli overtrampet på. Vi får se om den kommer ...

Snøens ingenting og Homo sovieticus*

Jeg vet at klokkeslettet han har sett på, ikke har den minste betydning. Han ville blitt mer forbauset om han hadde konstatert at en hel natt var gått. En natt, eller to. Eller en måned. Eller et helt år. Snøens ingenting. Mer ubestemmelig enn et ikke-sted. En natt uten ende. En natt slengt ned i skråningen langs tidens vei ...

Snuttene er hentet fra Andreï Makines bok Et livs musikk, som er en poetisk skildring av et kort liv før det spilles bort i Stalins GULag-leire (Glavnoe Upravalenie Lagerej).

Jeg skutter meg og forsøker å rive meg løs fra dette konglomeratet av legemer. Løsrive de nærmeste fra den utydelige massen.

Når man først er i det melankolske hjørne, er kanskje tiden, eller undertegnede, igjen moden for Celines Reisen til nattens ende?

* Begrepet homo sovjeticus stammer muligens fra Hannah Arendts bok Origins of Totaliarianism (1951). Under overskriften Sprenger hjernen, i Morgenbladet for 16-22. november 2007, beskrev Nina Witoszek homo sovjeticus som ...

... denne avstumpede, passivt-aggressive moralske kynikeren.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no