Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Katastrofen i Sørøst-Asia

Her er du nå :: www » no » blogg » 2005 » K:1 » Tsunami

Her følger deler av artikler som kom i kjølvannet (av bølgene):

Katastrofepsykiateren Lars Wæiseth ble intervjuet i Aftenposten lørdag 8. januar 2005, og resultatet kunne vi lese under overskriften Katastrofedoktoren. Her følger en definisjon og en hentydning:

Katastrofe. Ulykke. Krise.
For Wæiseth er forskjellen klar:
– I en katastrofe er det et stort misforhold mellom menneskers umiddelbare behov og de tilgjengelige ressurser. I en ulykke regner man med å kunne håndtere skadene. En katastrofe er en situasjon der du som hjelper ikke strekker til. Det umiddelbare er jo å gjøre det beste for den enkelte. Men da blir hjelpen fort brukt opp. Spørsmålet under katastrofer er "hva er det dårligste som er godt nok?". De som har det verst, får ikke hjelp. Det kolliderer med den norske tenkemåten, og hjelpearbeidere sliter med det. Men alternativet er at mange flere vil dø, sier Wæiseth.
... Det er stor forskjell på strukturelt kaos og bare kaos. Heldigvis øker villigheten til å tenke i nye baner.

Katastrofene som endrer historien

Under vignetten Ny viten samtaler Reidar Müller med professor Gunnar Broberg og gjør seg noen betraktninger. Aftenposten søndag 9. januar 2005:

"... Tredve tusen innbyggere i alle aldre og av begge kjønn ble begravd under ruinene", skriver den franske filosofen Voltaire i romanen Candide om det skjebnesvangre jordskjelvet i Lisboa i 1755.
– Jordskjelvet i Lisboa var den største naturkatastrofen som rammet Europa i moderne tid. Den hadde enorm symbolsk verdi siden den rammet hovedstaden til en av Europas mektigste stater under høymessen, sier Gunnar Broberg, professor i idéhistorie ved universitetet i Lund. Et kraftig jordskjelv i havet rett utenfor Lisboa skapte en seks meter høy flodbølge som la store deler av byen i grus. En vanlig forklaring på jordskjelv på den tiden, var at de representerte Guds straff over menneskets syndige liv. Slik var det også etter Lisboa-skjelvet. I England mente presteskapet at katastrofen var Guds straff over katolikkene, mens det katolske Lisboa skyldte på tilstedeværelsen av protestanter. Straks etter skjelvet ble protestanter i Lisboa fanget og tvangsomvendt til den katolske lære. Lisboas vise menn satte også i gang med offentlige henrettelser som et middel for å hindre videre ødeleggelser.
Lisboa-ødeleggelsen fører også til et jordskjelv i Europas tankeliv. Hvordan kunne Gud tillate en slik katastrofe?
– Voltaire påstår at Lisboa er et vendepunkt: Gud er død, sier Broberg. Vitenskapen fikk derimot en oppblomstring. Filosofen Immanuel Kant skrev tre artikler som forsøkte å forklare jordskjelvet vitenskapelig, og ikke gjennom Gud. Men var mennesket selv skyld i at ødeleggelsene ble så omfattende? Jean-Jacques Rousseau hevdet at det store omfanget av katastrofen skyldtes at menneskene hadde bosatt seg i byer og store hus, fremfor i små hus på landsbygden.
På hvilken måte endret jordskjelvet Portugal?
– Det førte først til en økonomisk nedgang, men Portugal ledes inn i en opplysningsfase. Marques de Pompal bygger opp byen, og kongen blir en annenrangs figur. Jesuittene blir hevet ut. Mange av de ødelagte klostrene ble ikke bygget opp. Naturvitenskapen blir i større grad støttet. Katastrofer leder ofte til en modernisering, sier Broberg.
...
Naturens humørsvingninger har kanskje ført til flere historiske rystelser. Bidro en tørr sommer i 1788 til dårlig innhøstning og sult i Frankrike og derfor til revolusjonen året etter? Var tørke som en følge av en ekstra kraftig El Niño med på å ryste oldtidsriket Egypt i 2180 f.Kr? Og medvirket vulkanutbruddet på Thera (Santorini) og den etterfølgende flodbølgen i ca. 1450 f.Kr. til undergangen til den minoiske kultur på Kreta. Jordskjelvet i Tyrkia, som i 1999 krevde tusenvis av menneskeliv, hadde også viktig politisk betydning. Hellas hjalp tyrkerne i letearbeidet, noe som bidro til et politisk tøvær mellom de to erkefiendene. Men sammenhengene mellom naturkatastrofene er komplekse, og ingen enkle svar finnes.

Uhyret som skjuler seg i dypet

Under overskriften over skriver filosofen og forfatteren Kjell Madsen i Aftenposten 23. januar:

Noen ganger har naturkatastrofer ført til kraftige etterskjelv i kulturen, mest kjent i så måte er jordskjelvet i Lisboa 1755, en grufull kontrast til datidens litterære naturidyller. Tanken om en fundamentalt god natur er nok forenlig med sykdom og død, men da i noenlunde forutsigbare former. Når titusener av mennesker rives bort i en katastrofe, blir det vanskelig å tro på slik godhet, noe opplysningstidens tenkere, med Voltaire i spissen, måtte ta inn over seg. 50 år senere, i romantikkens epoke, er bildet blitt uoversiktlig. Først og fremst har den moderne parole "Kunnskap er makt" vokst seg enda sterkere. Når idealisten J.G. Fichte en sjelden gang uttaler seg om natur, får man inntrykk av at den vesentlig består av skjelv, vulkanutbrudd, sykloner, oversvømmelser, kort sagt krefter som menneskene må beskytte seg mot og ideelt sett bringe under kontroll. Idealismen ga vektige impulser til 1800-tallets tro på teknologi.
Estetisk likevekt
Fichte var ingen beundrer av natur. Det var derimot hans medarbeider i noen år, det filosofiske vidunderbarnet F.W.J. Schelling (1775-1854), den romantiske naturfilosof fremfor noen. Navnet forbindes gjerne med en høystemt visjon om natur og ånd i estetisk likevekt, og flere tidligere arbeider peker i slik retning.
...
Det gikk opp for ham at det destruktive er innebygget i alt produktivt, at vi lever på en hinne av mening som lett kan briste, at kaos når som helst kan bryte opp fra jordens grunn.
...
Her i landet har vi gode forutsetninger for å forstå denne romantikkens dypsindigste tenker, og mange vil gjenkjenne naturfilosofiens sentrale tankeerfaring. Vi trenger ikke gå til ekstreme naturkatastrofer. Tenk deg at du etter mange timers vandring i fjellheimen setter deg ned for å raste. Blikket glir over røysa oppover nærmeste skråning. Alt er rått, grått og stille. Hvordan kan det ha seg at den ytre natur så åpenbart kommer oss i møte innenfra? Det må skyldes at den allikevel ikke er noe ytre. Det må skyldes at vi gjenkjenner naturen, den er bevissthetens egen fortid. I oss overvinner naturen sin blindhet og frembringer et blikk på seg selv.

Apropos siste avsnitt: Nina Witoszek kalte jo nordmenn for det siste naturfolket i Europa.

Et par måneder senere, i Aftenposten for 20. mars, skriver Hans Kolstad under overskriften Å besinne seg på naturen:

... jordskjelvet utenfor Lisboa 1. november 1755 [...] ødela store deler av byen, som med sine 275 000 innbyggere var en av Europas største byer. Kort tid etter jordskjelvet ble byen rammet av 3 flodbølger som var opp til 15 meter høye. Antall forulykkede skal ha vært nærmere 90 000.
Katastrofen gjorde et sterkt inntrykk i samtiden. Både Goethe og Kant skrev med anfektelse om jordskjelvet. Voltaire ble inspirert til å skrive både Diktet om ulykken i Lisboa og fortellingen Candide om sine bristede naturillusjoner. Diderot skrev til en venn: "Hvor naturen er grusom! Det blir vanskelig å forklare hvorfor bevegelseslovene skulle anrette så fryktelige ødeleggelser i den beste av alle mulige verdener."
Tragedien i Lisboa gav samtidens gryende kulturoptimisme et grunnskudd. Siden Bacons og Descartes' dager hadde menneskene levet med håpet om endelig å skulle kunne temme naturen, ja gjøre seg til "likesom dens herre og mester", slik det heter i Descartes' fremtidsvisjon i Forord om metoden (1637). I Descartes' filosofi er naturen berøvet all opphøyethet og egenverdi, idet den er gjort til en mekanisk konstruksjon, underlagt mekanikkens lover. Naturen er således avlurt sin hemmelighet. Som et veldig maskineri ligger den foran oss, et maskineri som mennesket kan lære seg å forstå og å beherske. På denne måten kom Descartes' filosofi til å forespeile mennesket en frigjørelse fra det naturmessig knugende eller truende samtidig som den innga mennesket en nesten ubegrenset tillit til det selv og dets egne krefter. På denne måten ble det moderne mennesket født, mennesket som ikke lenger, i motsetning til sine forfedre, frykter naturen.
Naturen en ressurs
Men det mekanistiske natursynet fikk også andre konsekvenser. Først og fremst innebar det at naturen ble gjort til en ressurs for mennesket, en ressurs som menneskeheten i århundrene etter Descartes har utnyttet nesten uten noen form for skrupler. I kraft av sin nyvundne selvtillit har det moderne mennesket omskapt det fysiske univers etter eget behov og ønsker. Og allerede så tidlig som i 1716 skriver en fransk forfatter stolt at mennesket nå "er blitt den virkelige despotiske hersker over alt levende".
Det var dette naturbildet som ble revet i stykker i og med katastrofen i Lisboa. Med ett var mennesket satt flere århundrer tilbake: Borte var dets nye selvtillit og frihet, tilbake var den gamle fryktsomhet. Med ett slag hadde naturen gjenvunnet hva den tidligere hadde tapt til mennesket og samtidig gitt det moderne mennesket en påminnelse om dets grunnleggende maktesløshet.
Stilt overfor katastrofen i Asia høster man den samme lærdom. Og det er den samme avmakt og pessimisme som melder seg: Til tross for 400 års uavbrutt teknologisk fremgang er naturen sterkere enn både mennesket og Gud. For flodbølger kan man hverken forutse eller avbøte. Heller ikke har vi noe annet å legge skylden på. Mens man kan forklare monsuner, tørke og andre naturfenomener som resultat av den globale oppvarming, gjelder dette ikke jordskjelvet. Og heller ikke kan man skylde på en Gud, som menneskene for lengst har avskaffet. Man må kort og godt innrømme og avfinne seg med at det moderne mennesket like så meget som dets forfedre når alt kommer til alt, danser på en vulkan, ja på glødende lava, og vil komme til å gjøre det så lenge menneskeheten består.

Du kan lese hele artikkelen på nettet!

Trond Enger, førsteamanuensis i religionsvitenskap, utdypet hendelsene i etterkant av rystelsene i Lisboa i 1755 i artikkelen Naturkatastrofer og Gudstro i Aftenposten 30. oktober 2005.

Trond Enger ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no