Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

"Latterlighetene du ser hos andre, er kapitteloverskrifter i din egen selvbiografi."

Her er du nå :: www » no » blogg » 2004 » kulturkonsulenten

Kulturkonsulent Tommy Kristoffersen

Handlingen i Suréns trilogi om kulturkonsulent Tommy Kristoffersen er lagt til Nord-Hordaland, et strøk som ser ut til å ha enkelte fellestrekk både med Sørlandet og Jæren, sånn rent mentalitetsmessig sett. Hovedpersonen målbærer en likegyldighet til arbeidet som jeg ikke er sikker på om verken øker menigmanns forståelse for forvaltningens videreverdigheter, styrker legaliteten ved virksomheten eller fører til økte bevilgninger. Her er et utdrag fra Dråper i havet:

... selvundertrykkelsen. Jeg syntes det måtte være en viktigere oppgave for kulturkontoret å finne ut av disse tingene, viktigere enn det vi ellers fordrev mye av tiden med. For det var som regel ikke banebrytende arbeid, bare vedlikehold av såkalte saker. Jeg nevnte det likevel aldri på kontoret. Jeg hadde en fornemmelse av at det kunne bli brukt mot meg. De andre lot til å føle seg såre tilfreds med enformigheten i arbeidsoppgavene, med å foreslå overfor kulturutvalget å innvilge eller avslå søknader om kulturmidler, med å administrere skolesaker og å drikke kaffe med musikkskolerektoren og de snart aldersdemente styremedlemmene i det frilynte ungdomslaget, og med et par fylliker som kalte seg kunstnere, men som hverken hadde utdannelse eller talent. Det hele hadde et syklisk preg, fikk jeg inntrykk av, kulturkontorets årstider var de faste postene, stasjonene vi skulle innom og som de andre faktisk lot til å se fram til: Kulturmidlene, budsjettene, festivalene, skolesakene. Selv etter bare et knapt år i jobben forsto jeg at rutiner og repriser preget arbeidet, trygge rutiner og repriser. Det minnet meg om skolen, og jeg likte det ikke, men det fikk ingen vite. Jeg aktet ikke å klage. Jeg var jo ny i stillingen. Det er i grunnen ikke lov for nyansatte å foreslå forbedringer. Enda de ofte er de eneste med kvalifikasjoner til det. Ennå ikke forblindet av makelig konsensus ser den nyansatte feilene, manglene og ineffektiviteten. Men han må tie om det. Det visste jeg. Jeg tidde entusiastisk, som om rutinene ved kontoret forekom meg eksemplarisk. Man skulle ikke få det å si om meg at jeg kom her og begynte å sjefe, at jeg var en besserwisser som la meg opp i rutiner det hadde tatt årtier å utvikle. ...

Som den våkne leser kanskje har fått med seg, er vår hovedperson en rett så selvbevisst fysak. Neste utdrag er fra en tale han holder på en gjensynsfest for elever fra gymnastiden, og etter en prosess med kombinert selvransakelse og fyll:

Munnen fortsatte. Uten ordentlig regi av hjernen. Elektriske støt i ryggmargen fikk tungen til å rykke og stemmebåndene til å dirre. Jeg var en passiv tilhører. Jeg hørte meg selv snakke. Langt borte et sted. Snakke og snakke. Om alt mulig, forekom det meg.
Jeg snakket om oppgavene i den nye stillingen. Jeg sa at mye av tiden gikk med til å sludre og drikke kaffe med styret i det frilynte ungdomslaget. Jeg sa at disse styremedlemmene var aldersdemente, det lo de fleste av. Jeg vek dessverre ikke tilbake for å nevne Laila Gausereide og de enorme brystene hennes. Hun kommer helt i skyggen av seg selv, sa jeg beklageligvis. Hun har aldri oppnådd å bli brun på magen. Jeg begriper ikke hvor jeg tok dette fra, men de andre lo og godtet seg og hadde det visst svært så trivelig.

Tommy er altså en navlebeskuende og slitsom figur, som strever med selvbildet og benevner seg selv som Den skammelige unntakspersonen. Han sitter alene i stuen med sine tvangsforestillinger og rasjonaliserer om dette og hint. Lest med rikelig mengder kynisme kan det likevel ha en viss underholdningsverdi. På juleshopping i Bergen støter han for eksempel på sin bror med familie. Han har ikke sett dem siden bryllupet (da han for øvrig rant full og gjorde skandale). Men barn er jo så like. Som fiskepuddinger, tenker han, når han for første gang treffer sin nevø på fem.

Nuvel. Som offentlig ansatt har jeg en slags/noe beklemmende glede av hans betraktninger av en kommunal hverdag. Her er et lite utdrag som kan vise noe av det sosiale spillet på et offentlig kontor:

Dette arbeidet mitt var forresten todelt, den ene delen skulle ta for seg bygdeoriginalene opp gjennom tidene, slik det fremdeles fantes erindringer om noen av disse. Den andre delen skulle handle om bruken av sinnslidende som gårdsarbeidere. Særlig den første halvdelen av 1900-tallet var dette utbredt, småbrukerne fikk betaling for å ta seg av pasienter med ulike sinnslidelser, og noen steder ble disse også brukt aktivt i gårdsarbeidet. Da Ellen Margrethe Sæbø en gang spurte hvorfor det var slik, svarte jeg at det skyldtes en feillesning av Bibelen. Jeg var i et underlig humør den dagen, antagelig fordi jeg hadde drukket litt mer enn vanlig kvelden før, det hender at fantasien strømmer aldeles over da, og jeg hadde, straks hun spurte, kommet på et svar som jeg selv syntes var urkomisk. Man hadde en danskspråklig Bibel i de dager, påpekte jeg, og en vekkelsesbølge gjorde innbyggerne i distriktet ivrige etter å oppføre seg som Jesu læresveiner. Og nå hadde man hørt snakk om apostlenes gærninger.
Jeg klarte å holde meg alvorlig lenge nok til å konstatere at Ellen Margrethe Sæbø ikke forsto spøken umiddelbart. Men da de andre som befant seg innen hørevidde begynte å le, ikke minst Evy Hodnekvam, som regelrett brølte, måtte jeg bare le, jeg også. Ellen Margrethe Sæbø ble dyprød i ansiktet. Hun sa det ikke var noe å le av. Det gjorde spøken enda morsommere. Evy Hodnekvam blunket og holdt tommelen opp, dette var noe hun likte.

På attenhundretallet var det vel offentlig understøttelse for å ta inn såkalte innerster, som kunne være både enfoldige og vanlige fattiglemmer. Nok om det – Kristoffersen fortsetter å legg ut om bygdeoriginalene – og ikke minst sin redsel for selv å bli betraktet som sådan – og litt senere kan vi lese:

Noen av dem jeg hadde fått nyss om, var åpenbart tilbakestående. Å skrive om pussighetene deres ville være ren lytehumor. Men det fantes også enkelte som hadde hatt evner over det normale. En billedhugger, en komponist og en mann som var fenomenal i sjakk, men som aldri klarte å drive det til noe. Alle tre hadde ord på seg for å være rare. Komponisten var den eneste som giftet seg, men han fikk ingen barn. Sjakkspilleren ble borte på havet, det var forresten ikke så spesielt. Billedhuggeren drakk seg i hjel.
...
Det var med andre ord mest for min egen del jeg ikke bare samlet noteark og skulpturer, men også skrev ned de historiene jeg fikk tak i. Og kanskje de kunne plukkes fram igjen i en fjern framtid. Som de mange fortellingene om da kommunen ansatte sjakkspilleren som graver, han måtte jo få lov til å tjene noen kroner. Men han fikk ord på seg for å være lat, mang en gang grov han for smalt, slik at kisten kilte seg fast, og det hendte til og med at han før jordpåkastelsen sto og hoppet på kisten og brølte: Ner ska du, ditt spøkjelse! Det må unektelig ha truet verdigheten i seremonien.
Nei, det kunne nok ikke brukes. Disse historiene var bare egnet til å overleve muntlig, kom jeg etter hvert til. Kanskje de til slutt ville bli oppfattet som legender. Eller eventyr.

Surén har skapt en hovedperson som han kretser omkring i flere bøker. Vi får beskrevet hans ynkelige tankegang i detalj – men heldigvis med vidd og selvinnsikt – tanker som stort sett handler om ham selv. Innimellom all selvransakingen er det godt med gullkorn, både i form av spesielt godt formulerte setninger og betraktninger som grenser opp mot det allmenngyldige.

Figuren Kristoffersens største problem i boken Knuseverk er kanskje at han blir betatt av en alenemor. Hun er mer begeistret for julen enn hva Tommy er, virker det som:

Uansett, om jeg aldri så mye skulle tvinges til å feire jul, skulle ingen få meg til å ta et juletre inn i huset. Bare tanken fylte meg med avsky. Å sage ned en ung gran og trekke liket inn i stuen, hvor det ikke hadde noen misjon, som tre. For så å henge dingeldangel på den stakkars granen og danse rundt den.

God jul!

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no