Hurtiglenker til innhold, navigasjon, søkeboksen eller bytte av layout

Tekster og lesning « 2004

Her er du nå :: www » no » blogg » 2004 » neofili

Stikk i strid

Boken stikk i strid (portretter) er en samling med 19 portrettintervju av Niels Chr. Geelmuyden. Arkitekt Niels Torp ble intervjuet for bladet Kapital i januar 2003, og jeg tillater meg å gjengi et utdrag:

Jeg synes at arkitekter i langt høyere grad bør stilles til ansvar. De rammer vi trekker opp for våre medmenneskers gjøren og laden, er i mine øyne svært betydningsfulle. Jeg er overbevist om at det finnes en sammenheng mellom dårlig arkitektur og kriminalitet. Det er utrolig hvor følsomme mennesker er bare for hvordan korridorene er utformet.
Torp snapper til seg et hvitt ark, og lar blyanten illustrere hva han mener.
Hvis du har en korridor som du ikke ser enden på, skal du være veldig forsiktig med å lansere den. Du må se hvor du skal. Noe av det samme har du i en byplan. Hvis du har veier som blir smalere og smalere, inviterer du til kriminalitet, slum og elendighet. Det kan få fryktelige følger i hundre år. For at en vandring skal oppfattes positivt, må du ha integrerte områder. Ellers blir det vold og ran. Du kan forandre veldig mange menneskers tilværelse ved den arkitekturen du gir en gate. Hvis vi laver byrom som inviterer et stort spekter av befolkningen, er vi på rett vei. Jeg er opptatt av at byens rom ikke bare inviterer én kategori mennesker. Da blir denne kategorien overtydelig, og skremmer bort de andre. Derfor må du passe på at du får med deg plusser og minuser, små og gamle, alle mulige. Byrommet er et felleseie, som ingen har lov til å eie biter av. Og så må det være sol på gulvet til alle tider. De byrommene vi har fått omkring Oslo City er direkte kriminalitetsfremmende. Man har overlatt bygulvet til bilene. Menneskene er i veien uansett hvor de er og hva de gjør. De skvetter omkring som forskremte høner. Det blir et system hvor du føler deg liten. Du får ikke den trygghet som de klassiske byrommene gir. Jeg er ingen nostalgiker, men jeg opplever det som viktig at man ser på byrommene som ordentlige rom. Gatene er jo nesten som elver. Hvis du er i elven, blir du revet med. Det er forferdelig å tenke på hvordan byens karakter har endret seg historisk. Tidligere hengte man fra seg våpenet ved bymuren. Nå er det motasatt. Nå bevæpner man seg når man skal inn i byen. Det er helt grusomt. De klassiske byene hadde ordentlige kanter. Man følte tydelig om man var innenfor eller utenfor.
Arket til Torp fylles med fryktelige korridorer, innsnevrede gateløp, geværbander, fjærfe, bilstryk og brutale byrom. Måtte gud i det høye påse at utkastet ikke ved en forveksling innleveres som seirende reguleringsplan for Sandefjord.
– Det er skremmende å tenke på at Vaterland er villet. Området er svært grundig planlagt, og fullstendig idiotisk. Det at noe er planlagt, borger ikke bestandig for et godt resultat. Planen var jo faktisk å tettbygge Karl Johans gate på begge sider helt opp til slottet. Studenterlunden fikk man bare fordi Thorvald Meyer kjøpte opp tomtene på andre siden av gaten for å beholde utsikten fra sitt palé. Når husene blir jævlig svære og anleggsmaskiner brøyter vei og prosjektutviklerne er grådige, er det lett å glemme at fyren vi bygger for et bløt, holder syvogtredve grader og måler en meter og sytti. Veldig mange glemmer det.

Torp hevder at dårlig arkitektur genererer kriminalitet. Dét er kanskje å gå litt langt, men jeg opplever rett som det er at bygg og byplaner virker forvirrende. Snutten over er tatt med like mye fordi det ikke er helt lett å få tak i strukturen på en del norske tettsteder, som for eksempel Sandefjord; Jeg har inntrykk av at det er forskjellige gode intensjoner som er forsøkt gjennomført, men at helheten mangler. Samtidig kan et sitat fra Kunstreisen kanskje være på sin plass, som en assosiasjon:

Trange smug og bølgende gater er en typisk orientalsk byplan. Uoversikteligheten er et av byens forsvarsverk. Dette ga fienden problemer med å finne frem i en krigssituasjon.

Den årlige trønderturen

Byfortetting i Trondheim

SLOPe-arealer i ungdommens Vollabakken/Korsgata-område er omsider tettet igjen. Samtidig er det bygd titusenvis av nye kvadratmetre på TMV og ØMV siden sist. Dét er vel en kontinental trend som omsider bølger inn over oss: Gjenbruk av gammel industriell Waterfront til attraktive boligområder og forretninger i pittoreske omgivelser ser ut til å være en samtidig farsott. Sør for den nye operaen i København har man for eksempel bygd en ny bydel med klare trekk fra eldre tiders pakkhus og lavettbygninger (militære lagre). Og nye bygg i havneområdet i Leeds er vel kanskje litt av den samme gjenbruken, uten at jeg har sett dem laiv ennå.

TMV-området volder meg en viss bekymring. Men før du leser videre vil jeg presisere at jeg på ingen måte vil være talsmann for at områder skal beholdes som de en gang var. Vi lever ikke i en statisk virkelighet – og jeg vil ikke være anti-progressiv – men inngrep kan etter min mening med fordel gjøres skånsomt og med omtanke.

  1. Ett forhold ved hurtig vekst og stor byggeaktivitet over kort tid, er at det blir mye homogen bygningsmasse. Mye blir likt; Nytenkning og originalitet blir det ikke lett å få øye på. Deler av det nye TMV-området minner for eksempel veldig om Aker Brygge i Oslo, som jeg innbiller meg at var tidlig ute med post-industriell gjenbruk av gamle industriarealer i stor skala her på berget (og kanskje lite annet enn en fysisk manifestasjon av norsk optimisme preget av nyrik utsvevende livsstil).
  2. Et annet aspekt er at tilgangen eller utsynet til vannet minskes og/eller blokkeres. Her i Vestfold er eksempelvis Kilen brygge under oppføring i Sandefjord. Den første blokken er under bygging, og volumet minner om en middels stor hurtigrute, som skal ligge permanent i en vik. (I skrivende stund er bygget omkranset av stillaser og minner litt om slumbebyggelse i millionbyer i Østen.) Tilsvarende byutvikling (les: blokkering av havnebassenget) finner vi også i Anker-prosjektet i Tønsberg. Begge disse prosjektene ligger fritt ute i vannet og oppføres uten at tilhørende gamle industribygninger i teglstein bygges om. (Fritzøe Brygge i Larvik har jeg dessverre ikke fått sett ennå.)
  3. Et tredje forhold ved slik boligbygging: Sosialt boligbyggeri kan det neppe kalles med de prisene som er i markedet for nye boliger i strandsonen. At folk med penger tar seg til rette i idylliske omgivelser, er jo noe vi i Norge har langt bedre toleranse for enn for eksempel Söta bror. Men dét er vel ytringer og argument som kanskje er en smule passé, og kanskje preget av at jeg kom gående fra Svartla'mon da jeg reflekterte over saken.

Tilføyelse om Kaldnes brygge i Tønsberg, 16.06.2005. Kilde: Ane Jørem og Per Simon Mustvedt

Fortidsminneforeningen mener løpet er kjørt for Tønsberg og Sandefjord. Styremedlem Ragnar Kristensen raser over det han mener er mangel på respekt for både fortiden og kommende generasjoner.
...
Bygge-tsunamien som har skylt over Tønsberg, har etterlatt seg Oseberg kulturhus og de nye leilighetene på Kaldnes ...

Også i Arendal! Teksten om nybyggene over, kommenteres videre våren 2005.

I samme slengen kan jeg ta med et helt annet aspekt, som en arkitekt nevnte for meg forleden: Kina har verdens raskest voksende økonomi, og byggingen er så omfattende at det påvirker markedet for materialer i global sammenheng. En konsekvens er ifølge min kilde at ferdigelementer blir dyrere og mindre tilgjengelige. Dét igjen resulterer i at vi vil få flere bygg av plass-støpt betong. Dermed er ikke arkitekter og bygningsingeniører lenger bundet opp på samme vis av betongspenn med en fast, prefabrikert lengde, og de kan variere romvolumer i større grad enn hva vi er blitt vant til de senere år. (Erling Røed Larsen, forsker ved SSB, har en artikkel om en mulig konsekvensen av den sterke veksten i kinesisk økonomi i Aftenposten 10. mai 2005, under tittelen Revaluering av yuan?)

Mal apropos: Men de har fått seg en flott klatrevegg midt i sentrum i Trondheim. Genial bruk av ledig plass i det offentlige rom!

Mannefall: Einar Førde og Erik Bye

Alt er nytt

13 år er gått siden Førde sist holdt politisk foredrag. I mellomtiden, forklarer han, har Muren falt i Europa, Sovjetunionen er oppløst, pengemakten har vunnet en definitiv seier over den sosialistiske folkemakten, og internasjonaliseringen har gjort verden til noe dramatisk annerledes enn før. Velgerne er dessuten blitt "politisk rekved" som driver frem og tilbake mellom partiene.
– Alle som lengter tilbake til gode, gamle dager, til Gerhardsen, må vite at veien er stengt. De må gråte ut, og bli ferdige med det. "Det er lite glede i denne sorgen," sa kjerringa, hun sto ved feil grav.

Kilde: Halvor Hegtun i Aftenposten søndag 17. mars 2002.

Ære være den henfarne Einar for hans oppsummeringer og skarpe tunge gjennom årene. Men for at velgerne (rekveden, mine uthevinger!) ikke skal få all æren av vår tids politiske vankelmodighet, tar jeg med en liten snutt fra dagen i forveien også:

... Og så går Trond Berg Eriksen opp på podiet for å sette det 20. århundre i et idéhistorisk perspektiv.
Han sier at i den før-moderne verden var samfunnet stort sett det samme da man forlot det som da man kom inn. Men i løpet av forrige århundre* kunne ikke lenger de gamles erindringer brukes som råd til de unge. Det meste de forteller vil være eksotisk og fjernt. Vår redskapsverden blir ny hvert tiår. Kjærligheten har gjennomgått metamorfoser. Arbeidet er ugjenkjennelig. Det politiske liv følger underholdningsindustriens regi. 30-åringer kan skrive erindringsbøker! ...

Kilde: Simen Tveitereid i Aftenposten lørdag 16. mars 2002.

Mer ...

Neste blogg :: oversikt :: forrige blogg

aage no :: banspam@aage.no :: XHTML :: CSS :: WAI A/508

Denne siden ble sist endret :: 14. April 2014 :: ©

Til topps

www.aage.no 2000 © 2008 www.rolle.no